Kategoriarkiv: norsk

Et hummerliv av Erik Fosnes Hansen

Romanen åpner med at den 14 år gamle jeg-fortelleren, Sedd, trår til med munn-til-munn og hjertekompresjon i håp om å redde bygdas banksjef under en bedre middag på høyfjellshotellet Fåvnesheim, Sedds barndomshjem. Året er 1982 og høyfjellshotellet, som drives av Sedds besteforeldre, viser seg å være på konkursens rand. Jeg opplever åpningsscenen som en allegori over Sedds ansvar for å puste liv i en døende turiststrøm. Sedd, som egentlig heter Sedgewick, hjelper besteforeldrene med hotelldriften så godt han kan. Foreldrene vet han lite om. Fasade, fortielse og fornektelse er viktige skjold besteforeldrene bruker som beskyttelse mot den harde virkeligheten. Kanskje er det forståelig at besteforeldrene tier om at Sedds far, som var en indisk lege, trakk sitt siste åndedrag nettopp idet han befruktet Sedds mor, som da var 17, men hvorfor kan de ikke si annet enn at moren er forsvunnet, eller «ute av Tiden?»

Skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel

Flere av hendelsene i romanen er tragiske, men det formidles på en sorgmunter måte gjennom Sedds blikk. Han er en forunderlig karakter, særdeles kunnskapsrik, serviceinnstilt og dannet; det er tydelig hvor preget han er av besteforeldrenes verdier, væremåter og talemåter, og av hotellfagets høflighet og «alt for gjestene»-holdningen. Det er som om han kan så alt for mye av det bestefaren mener er viktig å kunne, og alt for lite av det en 14-årig gutt i 1982 bør kunne, og det gjør formuleringene, og til dels også handlingene hans, utilsiktet morsomme på en sår og veslevoksen måte. 

Romanen gir et fascinerende tidsbilde, jeg er imponert over autentisiteten i dette. Det slår meg at det er ufattelig mye som har forandret seg siden 1982, og forfatteren får tydelig fram hvor viktig det er å følge med når tiden forandrer seg. Alle vi som er gamle nok til å huske 80-tallet er også gamle nok til å kjenne på hvor viktig og krevende det kan være å henge med i tidssvingene. Sedd innehar enormt mye kunnskap som ville vært nyttig tretti år tidligere.  

Enkelte ganger underveis i lesningen tenkte jeg at forfatteren strakk troverdigheten vel langt, særlig mot slutten. Men hvorfor følte jeg dette? Jeg har da godtatt langt villere og mer usannsynlige krumspring fra forfatter Erlend Loe, for eksempel? Kan det være fordi Erik Fosnes Hansen viser så stor språkmektighet og detaljkunnskap at jeg nærmest glemmer at romanen er satirisk? I så fall er det på tide med nye koblinger i mitt hode! Denne romanen fortjener et åpent sinn. Den gir et fengslende og interessant innblikk i nedgangstiden for norske høyfjellshotell på 80-tallet.

Pust for meg av Cecilie Enger

Jeg-personen, den 60 år gamle anestesilegen Carla Ruud, skal til hjembygda for å besøke moren på sykehjem. En kollega spør om en ung slektning, Synne, kan sitte på i bilen fordi hun skal samme vei, og Carla sier motvillig ja. Synne skal sette opp et teaterstykke med en lokal teatergruppe, og under den lange kjøreturen irriterer Carla seg snart over alle spørsmålene Synne stiller. Veien er isete, og i en sving går det galt, bilen farer ut av veien, ned en skrent. En koffert smeller inn i Synnes hals, og Carla klarer ikke å redde henne. Hun, anestesilegen, har nå forvoldt andre smerte. Hvordan kan hun leve med det?

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

I sin sorgbearbeidelse tar Carla ut seks måneders permisjon fra jobben for å bo i barndomshjemmet, nær moren på pleiehjemmet, og skrive en fagbok om smerte og smertelindring. Utdrag fra det hun skriver er med i romanen. Jeg opplever at partiene med sakprosa senker det allerede lave tempoet, men ser samtidig at det gir mening at stoffet er med. 

Carla har vært skilt i lang tid og har to voksne barn. Relasjonen til moren og datteren er ekstra fint skildret. 

Jeg tenker at Carla møter seg selv i døra, som man sier, i måten hun plages i etterkant av ulykken. Som leser, med det jeg legger til av mitt eget, tolker jeg det som om Carla har lite kontakt med sitt underbevisste. I tiden etter ulykken er det som om hennes underbevisste forsøker å fortelle henne noe, mens hun forsøker å holde seg for ørene og gradvis slipper litt opp. Det er bra gjort, å skape et slikt bilde i meg. Det løfter boken i mine øyne og gjør den vesentlig. Som leser får jeg se de ulike lagene i Carla, lag som ikke sier det samme, og det gjør inntrykk. 

Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth

Hovedpersonen Lotte Bøk er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo, hun underviser førsteårsstudenter på skuespillerlinjen i Bertolt Brechts dramatikk. Hun virker tilfreds både med tanke på hvordan hun framstår i egne øyne, og med tanke på hvem hun er og hva hun gjør for andre, inntil hun blir dratt inn i en ubehagelig selvransakelse da hun sier ja til å bli filmet av avgangseleven Tage Bast. Filmprosjektet er et dokumentarprosjekt der eleven undersøker sammenhengen mellom flere av lærernes undervisning og deres private liv. Lotte Bøk blir filmet både på skolen og etter arbeidstid, men nøler lenge før hun slipper Tage helt inn i huset. Dette prosjektet gjør noe med henne, hun blir mer selvbevisst og må forholde seg til hvordan andre oppfatter henne. Det blir en stor nedtur. 

De siste årene er jeg blitt skikkelig fan av Vigdis Hjorth. Jeg liker miksen av impulsivitet og andpustenhet i språkføringen, og lagene av dybde jeg kan dykke ned i, hvis jeg ønsker det eller klarer det – ofte klarer jeg det ikke – hun er belest og intellektuell og jeg føler jeg når henne til knærne, knapt nok. Likevel tok det litt tid før jeg opplevde at denne romanen fenget skikkelig, men her er mange perler og det er en god leseropplevelse.

Her er noen smakebiter:

Skulle hun være ærlig, noe hun ikke ville være i møtet med Tage Bast når det kom til denne saken, bestemte hun seg for, ga hun helst til tiggere når hun gikk og håpet på noe, at blodprøven hos legen ikke avslørte noe alvorlig, at datteren skulle bli ferdig med doktorgraden i tide (side 19).

Så er det kanskje ikke bare av godhet hun ga til tiggere. «Man hjalp, men renoverte seg selv samtidig?» spør hun seg (side 63). 

Var det også derfor hun støttet ideelle organisasjoner?

Men hva om hun støttet disse organisasjonene som hun med selvfølgelighet kalte viktige, fordi hun følte seg bedre av det, hva om medlemskapet og betalingen var en form for selvmedisinering? Og hvor viktige var de, forresten? Kanskje alt var pynt og selvmedisinering? Nei, slik gikk det ikke an å tenke. Jo, slik gikk det ant å tenke, hun hadde nettopp tenkt slik (side 74).

Det jeg liker best i romanen er hvordan Lotte Bøk gjenforteller Mutter Courage und Ihre Kinder av Bertolt Brecht. Hvordan hun lever seg inn i handlingen og får meg grepet som leser, og hvor utålmodig hun er overfor elevene, disse som «drakk smoothie med sugerør helt uten å skamme seg», og var avhengig av at hun forklarte alt, trakk opp de store linjene for dem. Denne holdningen hun har til elevene gjør nettopp at de ikke våger å tenke selv, og det får Hjorth fram på glimrende vis.