Kategoriarkiv: norsk

Dronen av Unni Lindell

Unni Lindell ble nylig hedret med Rivertonprisen for beste krimbok 2018, for Dronen. Dette er hennes andre bok med politiførstebetjent Marian Dahle som hovedperson.

Marian Dahle i Voldsavsnittet er psykisk ustabil og derfor midlertidig utleid for å bistå cold case-enheten i Kripos. Over et halvt år har passert siden sist Marian fikk seg en skikkelig trøkk, også psykisk, i krimromanen Jeg vet hvor du bor. Sett med leserens øyne virker hun for ustabil til å bistå i ordinær etterforskning i Voldsavsnittet under Cato Isaksen, men hun må jo bare, da det skjer et brutalt drap i et telt i Maridalen. Teltet står akkurat på samme plassen der Evie Thorn ble drept i sitt telt fem år tidligere. Den gang fant de aldri morderen, og nå vil altså Cato Isaksen ha Marian Dahle med på laget for å finne ut om det finnes en kobling mellom den gamle og den nye saken. 

Et dronefirma holder til i lokalene til den nedlagte militærleiren like ved åstedet. I første kapittel møter leseren en mistenkelig droneentusiast som ofte sover i en gammel bunkers i leiren. Han har mentale svekkelser og samtidig enkelte mentale ferdigheter som i høy grad overskrider det normale. 

Romanen åpner med levende beskrivelser og god rytme, samtidig som alle s-lydene nærmest summer som illevarslende insekter:

Dronen overvåket områdene han beveget seg i. Den var som et fasettøye, oppbygd av mange tusen enheter, gjennomsiktige glassflater og lysømfintlige celler – sekskantede som i et vepsebol.

Kameraet på dronen sender filmopptak til dronemannens iPad, og leseren får følge med på vakre, men samtidig litt nifse observasjoner:

I morges hadde han filmet morgengryet; pollenfrøene hadde svevd i de hvite morgenstrålenes motlys, hadde lignet dampskyer over rapsen. Men nå var det kveld, raklene hang med hodet.

Da så han teltet. En kvinne krøp ut fra åpningen, reiste seg og gikk noen skritt. En ufrivillig lyd glapp over leppene hans. Hun hadde slått opp teltet nøyaktig på samme sted som den dama som var blitt hugget ihjel for fem år siden. Visste hun ikke det? Han senket dronen, kjente grobladene og tistlene som vokste langs grunnmuren klø mot den bare huden mellom sokkene og buksa (side 10). 

Snart får vi vite at dronemannen tror han vet hvem som drepte Evie Thorn. Han har lest og beholdt hemmelige rapporter som viser at militærledelsen mistenker en soldat som heter Thorbjørn for å ha gjort noe kriminelt mot kvinner i telt utenfor Kabul, mens han tjenestegjorde i Afghanistan. Thorbjørn er dronemannens store helt. Som leser forstår jeg raskt at dronemannen dreper personen i teltet, for å etterligne Thorbjørn. Likevel er jeg veldig spent på hva som skjer videre i boka. Jeg blir stadig overrasket over hvordan handlingen utspiller seg, og hvilke psykologiske lidelser og medmenneskelige relasjoner som påvirker det som skjer. 

Synsvinkelen skifter mellom dronemannen og Marian Dahle, men leseren ser også gjennom andres blikk, for eksempel datteren til den drepte i teltet, Agnes, og en liten gutt som ser noe han ikke burde sett. Overgangene i synsvinkel skjer sømløst for leseren, jeg er aldri i tvil om hvem som er hvem, og grepet gjør at jeg føler ekstra stor spenning underveis i romanen. 

Så ja, denne krimromanen kan jeg absolutt anbefale!

Så mye hadde jeg av Trude Marstein

I denne kritikerroste romanen følger vi hovedpersonen Monika fra tenåring til tidlig alderdom. I hvert av de 17 kapitlene møter vi Monika i nåtid i ulike stadier i livet, og korte tilbakeblikk tetter igjen hull i det som har vært. Monika er en fascinerende person som aldri klarer å se seg fornøyd med den livssituasjonen hun er i, det er alltid noe annet, ofte en annen mann, som frister. Dette ligger og dirrer i de ulike nåsituasjonene og påvirker blant annet måten hun er mor på og alle forholdene hun går inn og ut av:

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, eller at jeg gikk glipp av det kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt (side 331).

Monika jager utålmodig etter lykke, som om tilfredshet ikke er nok. Det må alltid være noe mer enn det dagligdagse for henne. Jeg opplever at et viktig tema i romanen nettopp er denne forventningen om at livet skal være så fantastisk hele tiden, som om livet blir mindre verdt, hvis det bare er helt vanlig. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.



Monika trer tydelig fram også gjennom søsteren Elise, som på mange måter er hennes motsetning, og ikke bedre, kanskje heller verre, når jeg fra utsiden sammenlikner hva Elise og Monika sitter igjen med av levd liv mot slutten av boka. Hvorfor tenker jeg det? Fordi den gleden Elise føler i livet later til å begrense seg til det Monika kaller «en doven overstått-glede». Elise omtaler dessuten ekteskapet som noe hun utholder, og som en slags garanti for å slippe å bli gammel alene. Her er et utdrag fra da Elise forteller at mannen hennes, Jan Olav, har vært utro, fra side 296:

«Jeg prøver å ta en dag av gangen,» sier hun. Og idet hun sier dette «en dag av gangen», blir hendelsen sugd inn i noe allmennmenneskelig, universelt, noe som har skjedd med så mange på nesten samme måte: en hendelse det følger et sett generelle leveregler, råd og tips til. Snakk med dem du har rundt deg. Ikke legg skylden på deg selv. Ikke vær redd for å be om hjelp. Men hun må jo være fra seg, fortvilet. Men hun bare fortsetter å si selvsagte setninger.

«Vi kommer oss mest sannsynlig gjennom dette,» sier hun.

Og på side 300:

Det er som om drivkraften bak alt Elise gjør, er å komme gjennom ting, komme ut på den andre siden, og at dersom hun kjenner glede, er det over å bli ferdig med det. Å gyve løs på nye utfordringer, stusselige utfordringer: planlegge en skoleavslutning som klassekontakt, kjøpe en ny ransel til Sondre før han begynner på ungdomsskolen, handle vin til vinlotteriet på jobben, hente medisin til pappa på apoteket.

Selvsagt kan man lett argumentere for at det på mange måter er enklere og mer komfortabelt å være barn av en Elise enn en Monika, men samtidig er det viktig å ta fedrene med i potten: Geir, som Monika får datteren Maiken med, framstår på alle måter som den perfekte far, og kan i stor grad kompensere for Monikas tilkortkommenhet som mor:

«Det viktigste er at du er interessert i henne og det hun holder på med,» sa Geir en gang. Da låste han alt, det var noe jeg måtte skjule, holde for meg selv: Jeg var ikke så interessert» (side 323).

Likevel, det er tidvis ubehagelig å lese at Monika tenker og handler på en ganske tabu måte som mor. I samfunnet har vi uskrevne regler om at foreldre skal sette barna før alt annet, og det gjør ikke Monika. Ingen av oss klarer å gjøre det alltid, selvsagt, og barna har sikkert ikke godt av at vi prøver SÅ altfor hardt, men Monika … jeg tenker jo at hun kunne prøvd litt mer! Dette sitatet fra side 421, for eksempel, uroer meg: «Da Maiken var liten, var det som om oppdragelsen av henne handlet om å knekke viljen hennes.»

Apropos vilje: På mange måter virker det ikke som om Monika føler hun kan styre sin egen tilværelse i særlig grad. Eller vent, hun styrer jo, tar mange valg, men ikke med hodet. Her er et sitat fra da hun bestemmer seg for å flytte fra Terje, side 353:

Jeg ligger her med den dårlige samvittigheten (…) og det verste av alt er at det kjennes som om jeg ikke hadde noe valg, at jeg måtte velge som jeg gjorde, for å holde noe verre unna, noe som kan være en avgrunn, noe ikke til å holde ut, leve med: å være avvist, forlatt, uelsket.

Kanskje Monikas største frykt er å ligne moren? Sånn tenker Monika om moren som er blitt en eldre enke:

Livet hennes snevres inn, og hun omtaler elementene som forsvinner, med en selvmedlidende nøkternhet: «Nei, det er ikke ofte jeg lager ordentlig middag til meg selv.» «Jeg får ikke dratt til Elise og Jan Olav på Gran Canaria mer, jeg har blitt for gammel, og jeg orker ikke dra alene.» «Magen min tåler ikke vin lenger» (side 308).

Alt i alt er jeg fascinert av denne romanen og måten den er skrevet på. Håndverket Trude Marstein presterer er, som jeg ser det, særlig imponerende når det kommer til sømløse overganger mellom hva som skjer nå og hva som har skjedd før, for hun gjør det uten å bremse historien. Det er en utrolig bra flyt gjennom hele romanen.

Jeg er også fascinert av Marsteins presise formuleringer, som da Monika har vært utro og tilfeldig og på nytt befinner seg alene i samme rom med mannen hun har vært utro med: «Jeg rusler rundt, med et tynt hvin i kroppen». Noen få setninger senere «hviner det kontinuerlig i kroppen», side 211. 

Og dere, hvor befriende er det ikke med romankarakterer som har noen tydelige brist i personligheten sin og derfor oppleves som ekte og troverdige?

Et hummerliv av Erik Fosnes Hansen

Romanen åpner med at den 14 år gamle jeg-fortelleren, Sedd, trår til med munn-til-munn og hjertekompresjon i håp om å redde bygdas banksjef under en bedre middag på høyfjellshotellet Fåvnesheim, Sedds barndomshjem. Året er 1982 og høyfjellshotellet, som drives av Sedds besteforeldre, viser seg å være på konkursens rand. Jeg opplever åpningsscenen som en allegori over Sedds ansvar for å puste liv i en døende turiststrøm. Sedd, som egentlig heter Sedgewick, hjelper besteforeldrene med hotelldriften så godt han kan. Foreldrene vet han lite om. Fasade, fortielse og fornektelse er viktige skjold besteforeldrene bruker som beskyttelse mot den harde virkeligheten. Kanskje er det forståelig at besteforeldrene tier om at Sedds far, som var en indisk lege, trakk sitt siste åndedrag nettopp idet han befruktet Sedds mor, som da var 17, men hvorfor kan de ikke si annet enn at moren er forsvunnet, eller «ute av Tiden?»

Skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel

Flere av hendelsene i romanen er tragiske, men det formidles på en sorgmunter måte gjennom Sedds blikk. Han er en forunderlig karakter, særdeles kunnskapsrik, serviceinnstilt og dannet; det er tydelig hvor preget han er av besteforeldrenes verdier, væremåter og talemåter, og av hotellfagets høflighet og «alt for gjestene»-holdningen. Det er som om han kan så alt for mye av det bestefaren mener er viktig å kunne, og alt for lite av det en 14-årig gutt i 1982 bør kunne, og det gjør formuleringene, og til dels også handlingene hans, utilsiktet morsomme på en sår og veslevoksen måte. 

Romanen gir et fascinerende tidsbilde, jeg er imponert over autentisiteten i dette. Det slår meg at det er ufattelig mye som har forandret seg siden 1982, og forfatteren får tydelig fram hvor viktig det er å følge med når tiden forandrer seg. Alle vi som er gamle nok til å huske 80-tallet er også gamle nok til å kjenne på hvor viktig og krevende det kan være å henge med i tidssvingene. Sedd innehar enormt mye kunnskap som ville vært nyttig tretti år tidligere.  

Enkelte ganger underveis i lesningen tenkte jeg at forfatteren strakk troverdigheten vel langt, særlig mot slutten. Men hvorfor følte jeg dette? Jeg har da godtatt langt villere og mer usannsynlige krumspring fra forfatter Erlend Loe, for eksempel? Kan det være fordi Erik Fosnes Hansen viser så stor språkmektighet og detaljkunnskap at jeg nærmest glemmer at romanen er satirisk? I så fall er det på tide med nye koblinger i mitt hode! Denne romanen fortjener et åpent sinn. Den gir et fengslende og interessant innblikk i nedgangstiden for norske høyfjellshotell på 80-tallet.