Kategoriarkiv: norsk

Pust for meg av Cecilie Enger

Jeg-personen, den 60 år gamle anestesilegen Carla Ruud, skal til hjembygda for å besøke moren på sykehjem. En kollega spør om en ung slektning, Synne, kan sitte på i bilen fordi hun skal samme vei, og Carla sier motvillig ja. Synne skal sette opp et teaterstykke med en lokal teatergruppe, og under den lange kjøreturen irriterer Carla seg snart over alle spørsmålene Synne stiller. Veien er isete, og i en sving går det galt, bilen farer ut av veien, ned en skrent. En koffert smeller inn i Synnes hals, og Carla klarer ikke å redde henne. Hun, anestesilegen, har nå forvoldt andre smerte. Hvordan kan hun leve med det?

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

I sin sorgbearbeidelse tar Carla ut seks måneders permisjon fra jobben for å bo i barndomshjemmet, nær moren på pleiehjemmet, og skrive en fagbok om smerte og smertelindring. Utdrag fra det hun skriver er med i romanen. Jeg opplever at partiene med sakprosa senker det allerede lave tempoet, men ser samtidig at det gir mening at stoffet er med. 

Carla har vært skilt i lang tid og har to voksne barn. Relasjonen til moren og datteren er ekstra fint skildret. 

Jeg tenker at Carla møter seg selv i døra, som man sier, i måten hun plages i etterkant av ulykken. Som leser, med det jeg legger til av mitt eget, tolker jeg det som om Carla har lite kontakt med sitt underbevisste. I tiden etter ulykken er det som om hennes underbevisste forsøker å fortelle henne noe, mens hun forsøker å holde seg for ørene og gradvis slipper litt opp. Det er bra gjort, å skape et slikt bilde i meg. Det løfter boken i mine øyne og gjør den vesentlig. Som leser får jeg se de ulike lagene i Carla, lag som ikke sier det samme, og det gjør inntrykk. 

Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth

Hovedpersonen Lotte Bøk er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo, hun underviser førsteårsstudenter på skuespillerlinjen i Bertolt Brechts dramatikk. Hun virker tilfreds både med tanke på hvordan hun framstår i egne øyne, og med tanke på hvem hun er og hva hun gjør for andre, inntil hun blir dratt inn i en ubehagelig selvransakelse da hun sier ja til å bli filmet av avgangseleven Tage Bast. Filmprosjektet er et dokumentarprosjekt der eleven undersøker sammenhengen mellom flere av lærernes undervisning og deres private liv. Lotte Bøk blir filmet både på skolen og etter arbeidstid, men nøler lenge før hun slipper Tage helt inn i huset. Dette prosjektet gjør noe med henne, hun blir mer selvbevisst og må forholde seg til hvordan andre oppfatter henne. Det blir en stor nedtur. 

De siste årene er jeg blitt skikkelig fan av Vigdis Hjorth. Jeg liker miksen av impulsivitet og andpustenhet i språkføringen, og lagene av dybde jeg kan dykke ned i, hvis jeg ønsker det eller klarer det – ofte klarer jeg det ikke – hun er belest og intellektuell og jeg føler jeg når henne til knærne, knapt nok. Likevel tok det litt tid før jeg opplevde at denne romanen fenget skikkelig, men her er mange perler og det er en god leseropplevelse.

Her er noen smakebiter:

Skulle hun være ærlig, noe hun ikke ville være i møtet med Tage Bast når det kom til denne saken, bestemte hun seg for, ga hun helst til tiggere når hun gikk og håpet på noe, at blodprøven hos legen ikke avslørte noe alvorlig, at datteren skulle bli ferdig med doktorgraden i tide (side 19).

Så er det kanskje ikke bare av godhet hun ga til tiggere. «Man hjalp, men renoverte seg selv samtidig?» spør hun seg (side 63). 

Var det også derfor hun støttet ideelle organisasjoner?

Men hva om hun støttet disse organisasjonene som hun med selvfølgelighet kalte viktige, fordi hun følte seg bedre av det, hva om medlemskapet og betalingen var en form for selvmedisinering? Og hvor viktige var de, forresten? Kanskje alt var pynt og selvmedisinering? Nei, slik gikk det ikke an å tenke. Jo, slik gikk det ant å tenke, hun hadde nettopp tenkt slik (side 74).

Det jeg liker best i romanen er hvordan Lotte Bøk gjenforteller Mutter Courage und Ihre Kinder av Bertolt Brecht. Hvordan hun lever seg inn i handlingen og får meg grepet som leser, og hvor utålmodig hun er overfor elevene, disse som «drakk smoothie med sugerør helt uten å skamme seg», og var avhengig av at hun forklarte alt, trakk opp de store linjene for dem. Denne holdningen hun har til elevene gjør nettopp at de ikke våger å tenke selv, og det får Hjorth fram på glimrende vis. 

Dette livet eller det neste av Demian Vitanza

I denne romanen forteller norskpakistanske «Tariq» om oppveksten i Norge og som fremmedkriger i Syria før han ble fengslet. Mottageren for historien er forfatteren Demian Vitanza, og, gjennom ham, deg og meg. Er det en dokumentar? Nei, ikke helt. Det ville kunnet skade han som i denne romanen har fått navnet Tariq, og også andre, om han sa hele sannheten. Romanen er en fiksjonalisert beretning, en monolog, basert på mangfoldige timer med samtaler mellom Tariq, den første norske fremmedkrigeren dømt for terrorplanlegging, og Demian Vitanza. Samtalene foregikk i fengselet. 

Romanen er skremmende lesning. Det er urovekkende hvordan søkende mennesker finner mening, mening som ikke er intendert, for eksempel i tekstene til artisten 2Pac, som i dette tilfellet. Eller at Tariq hevder å ha blir rådet til å ikke søke allmennfag på videregående av en veileder, fordi han hadde dårlige karakterer, og så oppdaget han senere at han kunne kommet inn med sitt snitt likevel. Veien kunne blitt annerledes da, mener han selv. Er det sånn, at små detaljer avgjør om en person blir jihadist? 

Det er ufattelig at Tariq og vennen hans ikke ble stanset i tide. Verken da de kjøpte stridsutstyr, eller da de kjørte sørøstover fra Fredrikstad gjennom alle grensestasjonene fram mot Istanbul, med bilen full av det som burde vært klare varselsignaler til tollvesen og politi. 

Tariq dro til Syria for å bidra i krigen mot Assad. Hvilken gruppe med krigere han til slutt ble en del av, virket tilfeldig for hans del, mens kompisen tok et tydelig valg. Jeg fant det ubehagelig, og samtidig veldig interessant, å se krigen fra Tariqs perspektiv, særlig hvordan ulike opprørsgrupper ikke sto samlet i kampen mot Assad, men etter hvert også kjempet seg imellom, som om de glemte hvorfor de kriget og snart bare kriget i blinde.

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

Romanen er lett å lese og svært velkomponert. Jeg merker meg at jeg sjokkeres av norske referanser i en sånn bok, som raggsokker og utstyr fra Bergans. Det blir ubehagelig nært. Andre ting som gjør varig inntrykk er at det å ha en skuddsikker plate i vesten ble latterliggjort, og setninger som denne:

«Jeg ble fortsatt litt stressa av å henge med folk med bombebelte.»

*

Demian Vitanza ble hedret med Ungdommens kritikerpris for Dette livet eller det nestei 2018.