Så mye hadde jeg av Trude Marstein

I denne kritikerroste romanen følger vi hovedpersonen Monika fra tenåring til tidlig alderdom. I hvert av de 17 kapitlene møter vi Monika i nåtid i ulike stadier i livet, og korte tilbakeblikk tetter igjen hull i det som har vært. Monika er en fascinerende person som aldri klarer å se seg fornøyd med den livssituasjonen hun er i, det er alltid noe annet, ofte en annen mann, som frister. Dette ligger og dirrer i de ulike nåsituasjonene og påvirker blant annet måten hun er mor på og alle forholdene hun går inn og ut av:

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, eller at jeg gikk glipp av det kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt (side 331).

Monika jager utålmodig etter lykke, som om tilfredshet ikke er nok. Det må alltid være noe mer enn det dagligdagse for henne. Jeg opplever at et viktig tema i romanen nettopp er denne forventningen om at livet skal være så fantastisk hele tiden, som om livet blir mindre verdt, hvis det bare er helt vanlig. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.



Monika trer tydelig fram også gjennom søsteren Elise, som på mange måter er hennes motsetning, og ikke bedre, kanskje heller verre, når jeg fra utsiden sammenlikner hva Elise og Monika sitter igjen med av levd liv mot slutten av boka. Hvorfor tenker jeg det? Fordi den gleden Elise føler i livet later til å begrense seg til det Monika kaller «en doven overstått-glede». Elise omtaler dessuten ekteskapet som noe hun utholder, og som en slags garanti for å slippe å bli gammel alene. Her er et utdrag fra da Elise forteller at mannen hennes, Jan Olav, har vært utro, fra side 296:

«Jeg prøver å ta en dag av gangen,» sier hun. Og idet hun sier dette «en dag av gangen», blir hendelsen sugd inn i noe allmennmenneskelig, universelt, noe som har skjedd med så mange på nesten samme måte: en hendelse det følger et sett generelle leveregler, råd og tips til. Snakk med dem du har rundt deg. Ikke legg skylden på deg selv. Ikke vær redd for å be om hjelp. Men hun må jo være fra seg, fortvilet. Men hun bare fortsetter å si selvsagte setninger.

«Vi kommer oss mest sannsynlig gjennom dette,» sier hun.

Og på side 300:

Det er som om drivkraften bak alt Elise gjør, er å komme gjennom ting, komme ut på den andre siden, og at dersom hun kjenner glede, er det over å bli ferdig med det. Å gyve løs på nye utfordringer, stusselige utfordringer: planlegge en skoleavslutning som klassekontakt, kjøpe en ny ransel til Sondre før han begynner på ungdomsskolen, handle vin til vinlotteriet på jobben, hente medisin til pappa på apoteket.

Selvsagt kan man lett argumentere for at det på mange måter er enklere og mer komfortabelt å være barn av en Elise enn en Monika, men samtidig er det viktig å ta fedrene med i potten: Geir, som Monika får datteren Maiken med, framstår på alle måter som den perfekte far, og kan i stor grad kompensere for Monikas tilkortkommenhet som mor:

«Det viktigste er at du er interessert i henne og det hun holder på med,» sa Geir en gang. Da låste han alt, det var noe jeg måtte skjule, holde for meg selv: Jeg var ikke så interessert» (side 323).

Likevel, det er tidvis ubehagelig å lese at Monika tenker og handler på en ganske tabu måte som mor. I samfunnet har vi uskrevne regler om at foreldre skal sette barna før alt annet, og det gjør ikke Monika. Ingen av oss klarer å gjøre det alltid, selvsagt, og barna har sikkert ikke godt av at vi prøver SÅ altfor hardt, men Monika … jeg tenker jo at hun kunne prøvd litt mer! Dette sitatet fra side 421, for eksempel, uroer meg: «Da Maiken var liten, var det som om oppdragelsen av henne handlet om å knekke viljen hennes.»

Apropos vilje: På mange måter virker det ikke som om Monika føler hun kan styre sin egen tilværelse i særlig grad. Eller vent, hun styrer jo, tar mange valg, men ikke med hodet. Her er et sitat fra da hun bestemmer seg for å flytte fra Terje, side 353:

Jeg ligger her med den dårlige samvittigheten (…) og det verste av alt er at det kjennes som om jeg ikke hadde noe valg, at jeg måtte velge som jeg gjorde, for å holde noe verre unna, noe som kan være en avgrunn, noe ikke til å holde ut, leve med: å være avvist, forlatt, uelsket.

Kanskje Monikas største frykt er å ligne moren? Sånn tenker Monika om moren som er blitt en eldre enke:

Livet hennes snevres inn, og hun omtaler elementene som forsvinner, med en selvmedlidende nøkternhet: «Nei, det er ikke ofte jeg lager ordentlig middag til meg selv.» «Jeg får ikke dratt til Elise og Jan Olav på Gran Canaria mer, jeg har blitt for gammel, og jeg orker ikke dra alene.» «Magen min tåler ikke vin lenger» (side 308).

Alt i alt er jeg fascinert av denne romanen og måten den er skrevet på. Håndverket Trude Marstein presterer er, som jeg ser det, særlig imponerende når det kommer til sømløse overganger mellom hva som skjer nå og hva som har skjedd før, for hun gjør det uten å bremse historien. Det er en utrolig bra flyt gjennom hele romanen.

Jeg er også fascinert av Marsteins presise formuleringer, som da Monika har vært utro og tilfeldig og på nytt befinner seg alene i samme rom med mannen hun har vært utro med: «Jeg rusler rundt, med et tynt hvin i kroppen». Noen få setninger senere «hviner det kontinuerlig i kroppen», side 211. 

Og dere, hvor befriende er det ikke med romankarakterer som har noen tydelige brist i personligheten sin og derfor oppleves som ekte og troverdige?