Pust for meg av Cecilie Enger

Jeg-personen, den 60 år gamle anestesilegen Carla Ruud, skal til hjembygda for å besøke moren på sykehjem. En kollega spør om en ung slektning, Synne, kan sitte på i bilen fordi hun skal samme vei, og Carla sier motvillig ja. Synne skal sette opp et teaterstykke med en lokal teatergruppe, og under den lange kjøreturen irriterer Carla seg snart over alle spørsmålene Synne stiller. Veien er isete, og i en sving går det galt, bilen farer ut av veien, ned en skrent. En koffert smeller inn i Synnes hals, og Carla klarer ikke å redde henne. Hun, anestesilegen, har nå forvoldt andre smerte. Hvordan kan hun leve med det?

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

I sin sorgbearbeidelse tar Carla ut seks måneders permisjon fra jobben for å bo i barndomshjemmet, nær moren på pleiehjemmet, og skrive en fagbok om smerte og smertelindring. Utdrag fra det hun skriver er med i romanen. Jeg opplever at partiene med sakprosa senker det allerede lave tempoet, men ser samtidig at det gir mening at stoffet er med. 

Carla har vært skilt i lang tid og har to voksne barn. Relasjonen til moren og datteren er ekstra fint skildret. 

Jeg tenker at Carla møter seg selv i døra, som man sier, i måten hun plages i etterkant av ulykken. Som leser, med det jeg legger til av mitt eget, tolker jeg det som om Carla har lite kontakt med sitt underbevisste. I tiden etter ulykken er det som om hennes underbevisste forsøker å fortelle henne noe, mens hun forsøker å holde seg for ørene og gradvis slipper litt opp. Det er bra gjort, å skape et slikt bilde i meg. Det løfter boken i mine øyne og gjør den vesentlig. Som leser får jeg se de ulike lagene i Carla, lag som ikke sier det samme, og det gjør inntrykk.