Kategoriarkiv: bokåret 2018

Dronen av Unni Lindell

Unni Lindell ble nylig hedret med Rivertonprisen for beste krimbok 2018, for Dronen. Dette er hennes andre bok med politiførstebetjent Marian Dahle som hovedperson.

Marian Dahle i Voldsavsnittet er psykisk ustabil og derfor midlertidig utleid for å bistå cold case-enheten i Kripos. Over et halvt år har passert siden sist Marian fikk seg en skikkelig trøkk, også psykisk, i krimromanen Jeg vet hvor du bor. Sett med leserens øyne virker hun for ustabil til å bistå i ordinær etterforskning i Voldsavsnittet under Cato Isaksen, men hun må jo bare, da det skjer et brutalt drap i et telt i Maridalen. Teltet står akkurat på samme plassen der Evie Thorn ble drept i sitt telt fem år tidligere. Den gang fant de aldri morderen, og nå vil altså Cato Isaksen ha Marian Dahle med på laget for å finne ut om det finnes en kobling mellom den gamle og den nye saken. 

Et dronefirma holder til i lokalene til den nedlagte militærleiren like ved åstedet. I første kapittel møter leseren en mistenkelig droneentusiast som ofte sover i en gammel bunkers i leiren. Han har mentale svekkelser og samtidig enkelte mentale ferdigheter som i høy grad overskrider det normale. 

Romanen åpner med levende beskrivelser og god rytme, samtidig som alle s-lydene nærmest summer som illevarslende insekter:

Dronen overvåket områdene han beveget seg i. Den var som et fasettøye, oppbygd av mange tusen enheter, gjennomsiktige glassflater og lysømfintlige celler – sekskantede som i et vepsebol.

Kameraet på dronen sender filmopptak til dronemannens iPad, og leseren får følge med på vakre, men samtidig litt nifse observasjoner:

I morges hadde han filmet morgengryet; pollenfrøene hadde svevd i de hvite morgenstrålenes motlys, hadde lignet dampskyer over rapsen. Men nå var det kveld, raklene hang med hodet.

Da så han teltet. En kvinne krøp ut fra åpningen, reiste seg og gikk noen skritt. En ufrivillig lyd glapp over leppene hans. Hun hadde slått opp teltet nøyaktig på samme sted som den dama som var blitt hugget ihjel for fem år siden. Visste hun ikke det? Han senket dronen, kjente grobladene og tistlene som vokste langs grunnmuren klø mot den bare huden mellom sokkene og buksa (side 10). 

Snart får vi vite at dronemannen tror han vet hvem som drepte Evie Thorn. Han har lest og beholdt hemmelige rapporter som viser at militærledelsen mistenker en soldat som heter Thorbjørn for å ha gjort noe kriminelt mot kvinner i telt utenfor Kabul, mens han tjenestegjorde i Afghanistan. Thorbjørn er dronemannens store helt. Som leser forstår jeg raskt at dronemannen dreper personen i teltet, for å etterligne Thorbjørn. Likevel er jeg veldig spent på hva som skjer videre i boka. Jeg blir stadig overrasket over hvordan handlingen utspiller seg, og hvilke psykologiske lidelser og medmenneskelige relasjoner som påvirker det som skjer. 

Synsvinkelen skifter mellom dronemannen og Marian Dahle, men leseren ser også gjennom andres blikk, for eksempel datteren til den drepte i teltet, Agnes, og en liten gutt som ser noe han ikke burde sett. Overgangene i synsvinkel skjer sømløst for leseren, jeg er aldri i tvil om hvem som er hvem, og grepet gjør at jeg føler ekstra stor spenning underveis i romanen. 

Så ja, denne krimromanen kan jeg absolutt anbefale!

Så mye hadde jeg av Trude Marstein

I denne kritikerroste romanen følger vi hovedpersonen Monika fra tenåring til tidlig alderdom. I hvert av de 17 kapitlene møter vi Monika i nåtid i ulike stadier i livet, og korte tilbakeblikk tetter igjen hull i det som har vært. Monika er en fascinerende person som aldri klarer å se seg fornøyd med den livssituasjonen hun er i, det er alltid noe annet, ofte en annen mann, som frister. Dette ligger og dirrer i de ulike nåsituasjonene og påvirker blant annet måten hun er mor på og alle forholdene hun går inn og ut av:

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, eller at jeg gikk glipp av det kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt (side 331).

Monika jager utålmodig etter lykke, som om tilfredshet ikke er nok. Det må alltid være noe mer enn det dagligdagse for henne. Jeg opplever at et viktig tema i romanen nettopp er denne forventningen om at livet skal være så fantastisk hele tiden, som om livet blir mindre verdt, hvis det bare er helt vanlig. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.



Monika trer tydelig fram også gjennom søsteren Elise, som på mange måter er hennes motsetning, og ikke bedre, kanskje heller verre, når jeg fra utsiden sammenlikner hva Elise og Monika sitter igjen med av levd liv mot slutten av boka. Hvorfor tenker jeg det? Fordi den gleden Elise føler i livet later til å begrense seg til det Monika kaller «en doven overstått-glede». Elise omtaler dessuten ekteskapet som noe hun utholder, og som en slags garanti for å slippe å bli gammel alene. Her er et utdrag fra da Elise forteller at mannen hennes, Jan Olav, har vært utro, fra side 296:

«Jeg prøver å ta en dag av gangen,» sier hun. Og idet hun sier dette «en dag av gangen», blir hendelsen sugd inn i noe allmennmenneskelig, universelt, noe som har skjedd med så mange på nesten samme måte: en hendelse det følger et sett generelle leveregler, råd og tips til. Snakk med dem du har rundt deg. Ikke legg skylden på deg selv. Ikke vær redd for å be om hjelp. Men hun må jo være fra seg, fortvilet. Men hun bare fortsetter å si selvsagte setninger.

«Vi kommer oss mest sannsynlig gjennom dette,» sier hun.

Og på side 300:

Det er som om drivkraften bak alt Elise gjør, er å komme gjennom ting, komme ut på den andre siden, og at dersom hun kjenner glede, er det over å bli ferdig med det. Å gyve løs på nye utfordringer, stusselige utfordringer: planlegge en skoleavslutning som klassekontakt, kjøpe en ny ransel til Sondre før han begynner på ungdomsskolen, handle vin til vinlotteriet på jobben, hente medisin til pappa på apoteket.

Selvsagt kan man lett argumentere for at det på mange måter er enklere og mer komfortabelt å være barn av en Elise enn en Monika, men samtidig er det viktig å ta fedrene med i potten: Geir, som Monika får datteren Maiken med, framstår på alle måter som den perfekte far, og kan i stor grad kompensere for Monikas tilkortkommenhet som mor:

«Det viktigste er at du er interessert i henne og det hun holder på med,» sa Geir en gang. Da låste han alt, det var noe jeg måtte skjule, holde for meg selv: Jeg var ikke så interessert» (side 323).

Likevel, det er tidvis ubehagelig å lese at Monika tenker og handler på en ganske tabu måte som mor. I samfunnet har vi uskrevne regler om at foreldre skal sette barna før alt annet, og det gjør ikke Monika. Ingen av oss klarer å gjøre det alltid, selvsagt, og barna har sikkert ikke godt av at vi prøver SÅ altfor hardt, men Monika … jeg tenker jo at hun kunne prøvd litt mer! Dette sitatet fra side 421, for eksempel, uroer meg: «Da Maiken var liten, var det som om oppdragelsen av henne handlet om å knekke viljen hennes.»

Apropos vilje: På mange måter virker det ikke som om Monika føler hun kan styre sin egen tilværelse i særlig grad. Eller vent, hun styrer jo, tar mange valg, men ikke med hodet. Her er et sitat fra da hun bestemmer seg for å flytte fra Terje, side 353:

Jeg ligger her med den dårlige samvittigheten (…) og det verste av alt er at det kjennes som om jeg ikke hadde noe valg, at jeg måtte velge som jeg gjorde, for å holde noe verre unna, noe som kan være en avgrunn, noe ikke til å holde ut, leve med: å være avvist, forlatt, uelsket.

Kanskje Monikas største frykt er å ligne moren? Sånn tenker Monika om moren som er blitt en eldre enke:

Livet hennes snevres inn, og hun omtaler elementene som forsvinner, med en selvmedlidende nøkternhet: «Nei, det er ikke ofte jeg lager ordentlig middag til meg selv.» «Jeg får ikke dratt til Elise og Jan Olav på Gran Canaria mer, jeg har blitt for gammel, og jeg orker ikke dra alene.» «Magen min tåler ikke vin lenger» (side 308).

Alt i alt er jeg fascinert av denne romanen og måten den er skrevet på. Håndverket Trude Marstein presterer er, som jeg ser det, særlig imponerende når det kommer til sømløse overganger mellom hva som skjer nå og hva som har skjedd før, for hun gjør det uten å bremse historien. Det er en utrolig bra flyt gjennom hele romanen.

Jeg er også fascinert av Marsteins presise formuleringer, som da Monika har vært utro og tilfeldig og på nytt befinner seg alene i samme rom med mannen hun har vært utro med: «Jeg rusler rundt, med et tynt hvin i kroppen». Noen få setninger senere «hviner det kontinuerlig i kroppen», side 211. 

Og dere, hvor befriende er det ikke med romankarakterer som har noen tydelige brist i personligheten sin og derfor oppleves som ekte og troverdige?

Samtaler med venner av Sally Rooney

Romanen Conversations with Friends ble utgitt første gang på engelsk i 2017 og på norsk i 2018. Forfatteren, irske Sally Rooney, berømmes særlig for dialogene – de er intelligente, særpregede, ironiske og samtidig troverdige.

Jeg-personen Frances er en 21-årig college-student. Handlingen starter i mai, da Frances og hennes ekskjæreste, bestevenninnen Bobbi, er ferdige med tredjeåret ved Trinity College i Dublin. De har nettopp opptrådt på en poesi-lesning der de sammen har framsagt dikt skrevet av Frances. De blir kjent med Melissa, en forfatter og skribent, som tar bilder av dem og inviterer dem med hjem. Melissa og ektemannen Nick, en kjekk skuespiller, er velstående. Snart innleder Frances et forhold til Nick, som er 32, og skjuler forholdet for Bobbi og alle andre. Følelsene Frances har til Bobbi virker uavklarte. Elsker hun både Nick og Bobbi? Elsker Nick både Frances og kona Melissa? Og hva med Bobbi som sier hun er betatt av Melissa, og Melissa som sier hun også er biseksuell, da hun får vite at Frances er det? 

Jeg lyttet til lydbokversjonen på engelsk. Dette er et skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel.

Når jeg ser dette kjærlighetsrotet i sammenheng med at Frances blir presentert som kommunist, og med at hun har funnet ut hva gjennomsnittsinntekten er og ikke vil tjene mer enn det, opplever jeg at romanen undersøker om voksen kjærlighet kan deles noenlunde jevnt og rettferdig, slik foreldre gjerne sier de føler like mye kjærlighet til hvert av barna sine. Det er uten tvil problematisk å få det til, selv om alle parter i denne romanen er over gjennomsnittlig åpne for deling.

For Frances blir kjærlighet uansett problematisk fordi hun skaper distanse i måten hun er på og med hva hun sier; det skal alltid være ironisk og smart, selv når hun har sterke følelser. Det er som om hun hele tiden ser seg selv utenifra og vurderer om hennes opptreden er humoristisk og uforpliktende nok, i tråd med det bildet hun søker å formidle av seg selv. Trolig har dette sammenheng med at hun mener hun ikke har personlighet. Har hun båret en maske så lenge at hun ikke lenger vet hvem hun er? Hva hun egentlig føler blir underkommunisert, også til seg selv, virker det som, og det oppstår misforståelser. Bobbi kommer med denne kritikken til Frances: 

You underestimate your own powers so you don’t have to blame yourself for treating other people badly. You tell yourself stories about it: Oh, well, Bobbi is rich, Nick is a man, I can’t hurt these people, if anything they are out to hurt me and I am defending myself. 

(Tegnsettingen i sitatet kan være feil, da jeg har skrevet det ned fra lydbok).

På denne måten viser forfatteren til den menneskelige tendensen til å innbille seg at personer med mange statuspoeng i samfunnet (de rike og vakre med verdslig suksess og makt) ikke har det vondt på samme måte som «vanlige» mennesker, og derfor bør tåle mer røff behandling, og kanskje har de til og med godt av det, så jevner det vonde seg litt bedre ut.

At Frances viser seg å ha endometriose, bidrar til å understreke tendensen til å tro at andre mennesker ikke har det vondt, ikke har svakheter, hvis svakhetene ikke er tydelige for alle. På Wikipedia leste jeg at ti prosent av alle norske kvinner har denne sykdommen, som blant annet kan medfører enormt sterke menstruasjonssmerter. For Frances innebærer sykdommen at hun får så vondt at hun kan svime av. Og den høye sykdomsforekomsten til tross: Hvor mange av oss har hørt om endometriose og vet hva det er? Hvorfor er stavekontrollen min ukjent med ordet og setter rød strek under det?

Jeg skal ikke si hva Frances ikke vet om Melissa og Nick. Noe må du selv få oppdage når du leser romanen, som absolutt anbefales! 

Her er en annen roman jeg tror du vil like: My Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout