Kategoriarkiv: bokåret 2018

Samtaler med venner av Sally Rooney

Romanen Conversations with Friends ble utgitt første gang på engelsk i 2017 og på norsk i 2018. Forfatteren, irske Sally Rooney, berømmes særlig for dialogene – de er intelligente, særpregede, ironiske og samtidig troverdige.

Jeg-personen Frances er en 21-årig college-student. Handlingen starter i mai, da Frances og hennes ekskjæreste, bestevenninnen Bobbi, er ferdige med tredjeåret ved Trinity College i Dublin. De har nettopp opptrådt på en poesi-lesning der de sammen har framsagt dikt skrevet av Frances. De blir kjent med Melissa, en forfatter og skribent, som tar bilder av dem og inviterer dem med hjem. Melissa og ektemannen Nick, en kjekk skuespiller, er velstående. Snart innleder Frances et forhold til Nick, som er 32, og skjuler forholdet for Bobbi og alle andre. Følelsene Frances har til Bobbi virker uavklarte. Elsker hun både Nick og Bobbi? Elsker Nick både Frances og kona Melissa? Og hva med Bobbi som sier hun er betatt av Melissa, og Melissa som sier hun også er biseksuell, da hun får vite at Frances er det? 

Jeg lyttet til lydbokversjonen på engelsk. Dette er et skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel.

Når jeg ser dette kjærlighetsrotet i sammenheng med at Frances blir presentert som kommunist, og med at hun har funnet ut hva gjennomsnittsinntekten er og ikke vil tjene mer enn det, opplever jeg at romanen undersøker om voksen kjærlighet kan deles noenlunde jevnt og rettferdig, slik foreldre gjerne sier de føler like mye kjærlighet til hvert av barna sine. Det er uten tvil problematisk å få det til, selv om alle parter i denne romanen er over gjennomsnittlig åpne for deling.

For Frances blir kjærlighet uansett problematisk fordi hun skaper distanse i måten hun er på og med hva hun sier; det skal alltid være ironisk og smart, selv når hun har sterke følelser. Det er som om hun hele tiden ser seg selv utenifra og vurderer om hennes opptreden er humoristisk og uforpliktende nok, i tråd med det bildet hun søker å formidle av seg selv. Trolig har dette sammenheng med at hun mener hun ikke har personlighet. Har hun båret en maske så lenge at hun ikke lenger vet hvem hun er? Hva hun egentlig føler blir underkommunisert, også til seg selv, virker det som, og det oppstår misforståelser. Bobbi kommer med denne kritikken til Frances: 

You underestimate your own powers so you don’t have to blame yourself for treating other people badly. You tell yourself stories about it: Oh, well, Bobbi is rich, Nick is a man, I can’t hurt these people, if anything they are out to hurt me and I am defending myself. 

(Tegnsettingen i sitatet kan være feil, da jeg har skrevet det ned fra lydbok).

På denne måten viser forfatteren til den menneskelige tendensen til å innbille seg at personer med mange statuspoeng i samfunnet (de rike og vakre med verdslig suksess og makt) ikke har det vondt på samme måte som «vanlige» mennesker, og derfor bør tåle mer røff behandling, og kanskje har de til og med godt av det, så jevner det vonde seg litt bedre ut.

At Frances viser seg å ha endometriose, bidrar til å understreke tendensen til å tro at andre mennesker ikke har det vondt, ikke har svakheter, hvis svakhetene ikke er tydelige for alle. På Wikipedia leste jeg at ti prosent av alle norske kvinner har denne sykdommen, som blant annet kan medfører enormt sterke menstruasjonssmerter. For Frances innebærer sykdommen at hun får så vondt at hun kan svime av. Og den høye sykdomsforekomsten til tross: Hvor mange av oss har hørt om endometriose og vet hva det er? Hvorfor er stavekontrollen min ukjent med ordet og setter rød strek under det?

Jeg skal ikke si hva Frances ikke vet om Melissa og Nick. Noe må du selv få oppdage når du leser romanen, som absolutt anbefales! 

Her er en annen roman jeg tror du vil like: My Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout

Hjertets usynlige stormer av John Boyne

Herlighet for en sjarmør av en roman, tenker jeg og smiler og småler, særlig mens jeg hører på de første timene av den drøyt 21 timer lange engelske versjonen av lydboka, The Heart’s Invisible Furies. Romanen handler om livet til Cyril Avery, født i 1945 av en irsk og ugift tenåringsjente som, da graviditeten oppdages, blir fordømt av foreldrene og av den lokale presten under en gudstjeneste i landsbyen Cork. Jenta kommer seg til Dublin hvor det underlige paret Maud og Charles Avery adopterer gutten. Cyril vokser opp i emosjonell fattigdom og materiell rikdom. Adoptivforeldrene gjør et stort poeng ut av at han ikke er en virkelig Avery og at de ikke er hans virkelige foreldre.

Skjermbilde fra lydbok-strømmetjenesten Storytel

Som syvåring får Cyril for første gang besøk av en jevnaldrende, Julian Woodbead. Cyril oppdager Julian utenfor Charles’ kontor, sittende i en stol som kun er ment som dekor. Julian venter mens faren har et møte med Charles. Julian og Cyril kommer i prat og går opp til den øverste etasjen som er forbeholdt Cyril. De sammenligner «tingene» sine og snakker om sex, perversjon og nakne damer. Julian er kunnskapsrik på feltet, mens Cyril er helt blank. Julian sier blant annet at han har lest manneblader og at disse er laget i Amerika fordi kirken forbyr irske kvinner å være nakne, hvorpå Cyril lurer på hvordan kvinner får til å bade, men han våger ikke å vise sin uvitenhet ved å spørre. Da Maud kommer inn i rommet, øker surrealismen. Hun har ikke sett hvordan Cyril har det på rommet sitt før(!), og Julian (jeg må minne om at han er syv år) og Maud inntar en flørtende tone overfor hverandre. For meg var denne scenen romanens høydepunkt. Jeg er dypt imponert over hvordan forfatteren klarer å balansere humor på grensen til det absurde, og samtidig si noe viktig om fravær av nærhet i Cyrils oppvekst. Da jeg senere forstår at Cyril er homofil, får jeg ekstra dyp empati med ham fordi jeg vet han står alene i verden.

Lenger inn i romanen blir det vel mange parodiske karakterer og tidvis føler jeg forfatteren lesser på med litt for mye av alt, han favner svært bredt og er heller ikke sparsom med å poengtere elementer jeg allerede føler jeg har fått med meg. Ikke at jeg noensinne under lesningen vurderer å legge fra meg boka; den er imponerende underholdende og gir også et interessant blikk inn i den typiske irske mentaliteten fra 1940-tallet og fram til i dag. Mye av handlingen foregår også i Amsterdam og New York. Underlig nok føler jeg meg aldri forvirret av alle karakterene i boka. Kan det være fordi mange av personene vi møter er temmelig karikerte og dermed lette å holde fra hverandre? 

Forfatteren sparker godt fra seg, på en fornøyelig måte, særlig mot irsk dobbelmoral og mot homofober, den katolske kirken og andre trangsynte. Alt i alt er dette en tykk bok det er lett å like og vanskelig å legge fra seg. 

*

Hjertets usynlige stormer utkom på norsk i 2018 og på engelsk i 2017 under tittelen The Heart’s Invisible Furies. 

Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth

Hovedpersonen Lotte Bøk er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo, hun underviser førsteårsstudenter på skuespillerlinjen i Bertolt Brechts dramatikk. Hun virker tilfreds både med tanke på hvordan hun framstår i egne øyne, og med tanke på hvem hun er og hva hun gjør for andre, inntil hun blir dratt inn i en ubehagelig selvransakelse da hun sier ja til å bli filmet av avgangseleven Tage Bast. Filmprosjektet er et dokumentarprosjekt der eleven undersøker sammenhengen mellom flere av lærernes undervisning og deres private liv. Lotte Bøk blir filmet både på skolen og etter arbeidstid, men nøler lenge før hun slipper Tage helt inn i huset. Dette prosjektet gjør noe med henne, hun blir mer selvbevisst og må forholde seg til hvordan andre oppfatter henne. Det blir en stor nedtur. 

De siste årene er jeg blitt skikkelig fan av Vigdis Hjorth. Jeg liker miksen av impulsivitet og andpustenhet i språkføringen, og lagene av dybde jeg kan dykke ned i, hvis jeg ønsker det eller klarer det – ofte klarer jeg det ikke – hun er belest og intellektuell og jeg føler jeg når henne til knærne, knapt nok. Likevel tok det litt tid før jeg opplevde at denne romanen fenget skikkelig, men her er mange perler og det er en god leseropplevelse.

Her er noen smakebiter:

Skulle hun være ærlig, noe hun ikke ville være i møtet med Tage Bast når det kom til denne saken, bestemte hun seg for, ga hun helst til tiggere når hun gikk og håpet på noe, at blodprøven hos legen ikke avslørte noe alvorlig, at datteren skulle bli ferdig med doktorgraden i tide (side 19).

Så er det kanskje ikke bare av godhet hun ga til tiggere. «Man hjalp, men renoverte seg selv samtidig?» spør hun seg (side 63). 

Var det også derfor hun støttet ideelle organisasjoner?

Men hva om hun støttet disse organisasjonene som hun med selvfølgelighet kalte viktige, fordi hun følte seg bedre av det, hva om medlemskapet og betalingen var en form for selvmedisinering? Og hvor viktige var de, forresten? Kanskje alt var pynt og selvmedisinering? Nei, slik gikk det ikke an å tenke. Jo, slik gikk det ant å tenke, hun hadde nettopp tenkt slik (side 74).

Det jeg liker best i romanen er hvordan Lotte Bøk gjenforteller Mutter Courage und Ihre Kinder av Bertolt Brecht. Hvordan hun lever seg inn i handlingen og får meg grepet som leser, og hvor utålmodig hun er overfor elevene, disse som «drakk smoothie med sugerør helt uten å skamme seg», og var avhengig av at hun forklarte alt, trakk opp de store linjene for dem. Denne holdningen hun har til elevene gjør nettopp at de ikke våger å tenke selv, og det får Hjorth fram på glimrende vis.