Kategoriarkiv: Fabel

Pust for meg av Cecilie Enger

Jeg-personen, den 60 år gamle anestesilegen Carla Ruud, skal til hjembygda for å besøke moren på sykehjem. En kollega spør om en ung slektning, Synne, kan sitte på i bilen fordi hun skal samme vei, og Carla sier motvillig ja. Synne skal sette opp et teaterstykke med en lokal teatergruppe, og under den lange kjøreturen irriterer Carla seg snart over alle spørsmålene Synne stiller. Veien er isete, og i en sving går det galt, bilen farer ut av veien, ned en skrent. En koffert smeller inn i Synnes hals, og Carla klarer ikke å redde henne. Hun, anestesilegen, har nå forvoldt andre smerte. Hvordan kan hun leve med det?

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

I sin sorgbearbeidelse tar Carla ut seks måneders permisjon fra jobben for å bo i barndomshjemmet, nær moren på pleiehjemmet, og skrive en fagbok om smerte og smertelindring. Utdrag fra det hun skriver er med i romanen. Jeg opplever at partiene med sakprosa senker det allerede lave tempoet, men ser samtidig at det gir mening at stoffet er med. 

Carla har vært skilt i lang tid og har to voksne barn. Relasjonen til moren og datteren er ekstra fint skildret. 

Jeg tenker at Carla møter seg selv i døra, som man sier, i måten hun plages i etterkant av ulykken. Som leser, med det jeg legger til av mitt eget, tolker jeg det som om Carla har lite kontakt med sitt underbevisste. I tiden etter ulykken er det som om hennes underbevisste forsøker å fortelle henne noe, mens hun forsøker å holde seg for ørene og gradvis slipper litt opp. Det er bra gjort, å skape et slikt bilde i meg. Det løfter boken i mine øyne og gjør den vesentlig. Som leser får jeg se de ulike lagene i Carla, lag som ikke sier det samme, og det gjør inntrykk. 

Dette livet eller det neste av Demian Vitanza

I denne romanen forteller norskpakistanske «Tariq» om oppveksten i Norge og som fremmedkriger i Syria før han ble fengslet. Mottageren for historien er forfatteren Demian Vitanza, og, gjennom ham, deg og meg. Er det en dokumentar? Nei, ikke helt. Det ville kunnet skade han som i denne romanen har fått navnet Tariq, og også andre, om han sa hele sannheten. Romanen er en fiksjonalisert beretning, en monolog, basert på mangfoldige timer med samtaler mellom Tariq, den første norske fremmedkrigeren dømt for terrorplanlegging, og Demian Vitanza. Samtalene foregikk i fengselet. 

Romanen er skremmende lesning. Det er urovekkende hvordan søkende mennesker finner mening, mening som ikke er intendert, for eksempel i tekstene til artisten 2Pac, som i dette tilfellet. Eller at Tariq hevder å ha blir rådet til å ikke søke allmennfag på videregående av en veileder, fordi han hadde dårlige karakterer, og så oppdaget han senere at han kunne kommet inn med sitt snitt likevel. Veien kunne blitt annerledes da, mener han selv. Er det sånn, at små detaljer avgjør om en person blir jihadist? 

Det er ufattelig at Tariq og vennen hans ikke ble stanset i tide. Verken da de kjøpte stridsutstyr, eller da de kjørte sørøstover fra Fredrikstad gjennom alle grensestasjonene fram mot Istanbul, med bilen full av det som burde vært klare varselsignaler til tollvesen og politi. 

Tariq dro til Syria for å bidra i krigen mot Assad. Hvilken gruppe med krigere han til slutt ble en del av, virket tilfeldig for hans del, mens kompisen tok et tydelig valg. Jeg fant det ubehagelig, og samtidig veldig interessant, å se krigen fra Tariqs perspektiv, særlig hvordan ulike opprørsgrupper ikke sto samlet i kampen mot Assad, men etter hvert også kjempet seg imellom, som om de glemte hvorfor de kriget og snart bare kriget i blinde.

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

Romanen er lett å lese og svært velkomponert. Jeg merker meg at jeg sjokkeres av norske referanser i en sånn bok, som raggsokker og utstyr fra Bergans. Det blir ubehagelig nært. Andre ting som gjør varig inntrykk er at det å ha en skuddsikker plate i vesten ble latterliggjort, og setninger som denne:

«Jeg ble fortsatt litt stressa av å henge med folk med bombebelte.»

*

Demian Vitanza ble hedret med Ungdommens kritikerpris for Dette livet eller det nestei 2018.


Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

To norskfødte muslimske gutter sier ja til å dokumentere flere år av oppveksten sin, etter forespørsel fra en seniorforsker fra NOVA. Forskeren jobber med et prosjekt der han kartlegger hverdagen til unge i Groruddalen. Romanen består av enkelte e-poster fra forskeren, og svarene til to av respondentene, Mohammed (Mo) og Jamal, som bor i samme blokk i Tante Ulrikkes vei i bydel Stovner. Mo, som er skoleflink, svarer skriftlig via e-post, mens Jamal svarer gjennom opptak på kassett og senere lydfil. Begge guttene har innvandrerforeldre. Hva skjer i livene deres, på godt og vondt, mens prosjektet pågår, fra 2001 til 2006? Og hva forteller det oss, om integreringsprosessen i Norge?

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

Mo får gode karakterer på videregående og, nesten tilfeldig, stipend til å studere på Universitetet i Oslo. Han får seg også norsk kjæreste. Likevel er livet, og særlig utenforskapet, krevende. Med Jamal går det meste i stå. Han dropper ut av skolen og får seg kortvarige jobber. Det er gripende å lese hvordan Jamal prøver så godt han kan, uten å kunne så mye. Han vil for eksempel hjelpe lillebroren, som blant annet tisser på seg om natten og må ha Rimi-poser som et slags tisselaken. Moren er det liten hjelp i – hun er aleneforsørger og psykisk syk, og ligger for det meste på sofaen. Jamals store frykt er at barnevernet trekkes inn, så han dekker over manglene hjemme så godt han kan. 

Jeg er så glad for dette blikket inn i liv og kultur som er så nært og likevel så langt unna. For en viktig roman, og for en leseropplevelse! Lydbokversjonen jeg lyttet til er fabelaktig innlest av Martin Lange, Tohid Akhtar og Ivar Nergaard. Jamals kebab-norsk oppleves svært ekte og kler lydbokformatet svært godt. Det kan ta litt tid å komme inn i kebab-norsken, men så er det også på tide, kanskje, at vi lærer oss at kæber betyr jenter/horer, at tæze betyr å banke opp en fyr, og at flus betyr penger. 

Zeshan Shakar ble hedret for Tante Ulrikkes vei med Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2017.