Kategoriarkiv: lydbok

Drapet på kommandanten av Haruki Murakami

Romanen åpner med en prolog der jeg-personen, en portrettmaler på 36, har våknet fra en høneblund og må tegne portrettet til en ansiktsløs mann. Han klarer det ikke, for hvordan gir man liv til noe som ikke eksisterer?

Jeg må lytte til starten to ganger. Han har våknet da han ser den ansiktsløse mannen, ikke sant? Ja, han er våken. Det er ikke en drøm, men det er nettopp denne usikkerheten, de skiftende grensene mellom det reelle og det ikke-reelle, som blir utforsket i romanen. Sett bort fra prologen, framstår romanens handling realistisk ganske lenge. Portrettmaleren bor i Tokyo og hans kone har funnet en annen. Han bearbeider sorgen først ved å tilbringe noen måneder i bil og deretter i fjellet utenfor Odawara, i et hus som tilhører en berømt kunstner som er blitt dement og tilbringer sin siste tid på sykehjem. Jeg-personen bestemmer seg for å male for sin egen del og å utforske hva han kan oppnå når han maler uten å legge strenge føringer for hvordan resultatet skal bli.

En velstående nabo tar snart kontakt og ønsker å få malt sitt portrett. Det viser seg at denne naboen overvåker en tredje nabo med en avansert kikkert, han vil følge mest mulig med på hva den 13-årige datteren i huset foretar seg. Og det er selvsagt en grunn til det.

Det overnaturlige er et forventet element i bøkene til Haruki Murakami. Spenningstråder fra den virkelige verden knytes sammen med spenningstråder fra underverdenen. 

Jeg-personen oppdager et særegent maleri på loftet i huset han leier. Motivet er brutalt, det viser en kommandant som blir knivstukket. Maleriet er malt av husets eier. Hva er historien bak? 

En bjelle kimer hver natt til samme tid og får alle insektene til å forstumme. 

Kommandanten fra maleriet levendegjør seg i en høyde på rundt 60 centimeter og kaller seg for en idé. Hvorfor skjer det? Har det med bjellen å gjøre, bjellen som jeg-personen og naboen finner da de åpner opp det som kanskje er en buddhistisk grav i skogen bak huset, der en munk kan ha latt seg begrave levende?  

Langt ut i boka fastslås det at ingen egentlig kan si hva som er virkelig og hva som ikke er det. Idet romanen nærmer seg slutten tenker jeg at det uvirkelige som skildres i romanen, ideene og metaforene, er det kunstnere må tro på for å kunne skape store verk. Man må tro på det man ikke kan se, og så gi liv til det. Ved å lese det paranormale i romanen som allegorier for sårbarheten en sann kunstner utforsker og utsetter seg for, tror jeg romanen tiltaler også folk som normalt skyr det som har med mystisisme å gjøre. 

Skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel

Lydbokversjonen på engelsk heter Killing Commendatore og varer i 28 timer og 27 minutter. Romanen ble først utgitt på japansk i 2017, på engelsk i 2018 og på norsk i 2019. Den norske versjonen er delt inn i to bind.

Romanen er veldig lang, men forfatteren bruker så mange grep fra krim- og spenningslitteraturen at jeg aldri føler det blir for mye.

Haruki Murakamis bøker er absolutt verdt å ha i bokhylla så de kan leses flere ganger. Drapet på kommandanten er ikke noe unntak, spør du meg. 

Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover

Dette er en fascinerende memoar-bok skrevet av Tara Westover, kvinnen som kom til verden med hjemmefødsel i en liten landsby i Idaho i september 1986, uvisst hvilken dato, og som mot alle odds fikk en doktorgrad i historie fra prestisjeuniversitetet Cambridge i Storbritannia. Romanen kom første gang ut på engelsk 2018 til stor begeistring fra blant andre Barack Obama og Bill Gates, og i 2019 kom den norske oversettelsen. Begeistringen til lesere verden over kan lett forklares – jeg kjenner den dypt og inderlig selv. Bare se for deg: 

Tara Westover vokser opp som den yngste av sju søsken. Faren har sitt eget lille foretak hvor han og barna sorterer skrapmetall, mens moren er jordmor uten noen form for lisens, og etterhvert er hun også en suksessrik urtemedisiner. Familien er fundamentalistiske mormoner med synspunkter og levesett som viker langt fra den typiske mormoner. De tror blant annet at dommedag er nært forestående og at myndighetene når som helst kan beleire dem. Men de er forberedt. De har et stort lager av våpen, hermetikk, gull og drivstoff, og i sengen har Tara en tung fluktveske.

Jeg lyttet til lydbokversjonen på engelsk, med tittelen Educated, gjennom strømmetjenesten Storytel. Bildet er et skjermbilde fra Storytell-appen.

Tara får sin fødselsattest som niåring, etter mye strev fordi ingen riktig vet hvilken dato hun ble født. I utgangspunktet skal Tara få hjemmeundervisning, men den er svært mangelfull og begrenser seg i stor grad til at hun lærer å lese. Hvis det er tid, kan hun se gjennom et magert utvalg bøker når hun er ferdig for dagen med å jobbe for faren eller for moren. Hun er 17 år gammel da hun for første gang befinner seg i et klasserom. 

Farens paranoia og frykt for myndighetene gjør at de skyr tradisjonell medisin og sykehus, selv når alvorlige ulykker inntreffer – noe som skjer stadig vekk. Familien Westover tror selv smertestillende tabletter gjør ubotelig skade. Faren er ustabil, senere kommer det fram at han trolig har en bipolar lidelse. En av svakhetene hans er å forstå fare. Når barna jobber for ham med å sortere skrapmetall, er sikkerheten mildt sagt mangelfull, noe som fører til flere dramatiske ulykker. Til eksempel er det en bensintank som eksploderer og tar fyr idet faren skal få den ut av en bil. De enorme brannskadene han får blir behandlet hjemme med hjemmelagde urtetinkturer og salver. Holdningen er at det er Gud som bestemmer hvordan det skal gå med hvert enkelt menneske. Dermed er det å få behandling på sykehus en måte å spotte Gud på, og da vil man bli straffet. 

Som om ikke dette er nok, er en av brødrene til Tara voldelig. Mot henne og andre bedriver broren både psykologisk og fysisk vold. I familien bli dette stilltiende akseptert. Moren velger å være tro mot sin plikt som hustru, og tar parti med sin mann som velger å ta parti med sin sønn. 

Jeg må også nevne hvordan Tara blir undertrykket fordi hun er kvinne. Hun har lært hjemmefra at den lysten hun har til å bli noe mer enn det faren aksepterer at en kvinne kan være, er syndig i den grad at foreldrene ser på henne som besatt av djevelen. Selv når hun er utdannet nok til å forstå at dette ikke er tilfelle, er det for Tara en krevende mental øvelse å ta steget helt over i den «vanlige» verdenen. 

Denne øvelsen ser hun også i et større perspektiv da hun på skolen lærer om konseptene negativ frihet og positiv frihet. Ifølge den britiske filosofen og idéhistorikeren Isaiah Berlin, handler negativ frihet om frihet fra ytre hindringer, mens positiv frihet handler om frihet til å handle etter egen vilje. Som student med stipend på et eliteuniversitet, er det ingen ytre elementer som hindrer Tara å gjennomføre studiene. Mentalt blir hun derimot hindret av en stemme i hodet som forteller henne at det hun gjør er feil og ødeleggende, fordi hun er oppdratt til å tenke at kvinner ikke skal ønske å utvikle og utfolde seg på samme måte som en mann. Hun ser at hun må arbeide mentalt for å oppnå positiv frihet. Dette syntes jeg var spesielt interessant. Jeg var ikke kjent med Isaiah Berlin fra før og er fristet til videre lesning. Tenk om vi alle blir flinke til å bruke konseptene negativ og positiv frihet til å få klarhet i hva som hindrer oss i å oppnå det vi vil, og så forsøker å fjerne hindringene? Hvor langt kan vi komme da?

Antagelig tenker du at Tara Westover må være bitter på familien som utsatte henne for så mye fare og så lite skolering. Kanskje lurer du til og med på om boken kan være hennes hevn? Leser du boken, vil du se at hun ikke virker bitter. Dette er ingen hevnbok. Hun forsøker å være så objektiv hun kan i omtalen av familiemedlemmene og hendelsene hun husker tilbake på, og hun viser stor grad av ømhet for familien sin. Jeg oppfatter det slik at hun tilgir alt, men familiesituasjonen er såpass kompleks at det er deler av familien hun ikke kan omgås uten å si ja til djevelutdrivelse og uten å fornekte brorens voldelighet.

Tara Westover sier hun ikke ville ønsket den samme oppveksten til egne barn, hvis hun får noen. Likevel: Evnene hun fikk til å ta ansvar for seg selv, ansvar for egen læring og ansvar for å finne sin vei, de kimser hun ikke av og er takknemlig for.

Selv er jeg takknemlig for at Tara Westwood skrev boka, og at jeg leste den.

Samtaler med venner av Sally Rooney

Romanen Conversations with Friends ble utgitt første gang på engelsk i 2017 og på norsk i 2018. Forfatteren, irske Sally Rooney, berømmes særlig for dialogene – de er intelligente, særpregede, ironiske og samtidig troverdige.

Jeg-personen Frances er en 21-årig college-student. Handlingen starter i mai, da Frances og hennes ekskjæreste, bestevenninnen Bobbi, er ferdige med tredjeåret ved Trinity College i Dublin. De har nettopp opptrådt på en poesi-lesning der de sammen har framsagt dikt skrevet av Frances. De blir kjent med Melissa, en forfatter og skribent, som tar bilder av dem og inviterer dem med hjem. Melissa og ektemannen Nick, en kjekk skuespiller, er velstående. Snart innleder Frances et forhold til Nick, som er 32, og skjuler forholdet for Bobbi og alle andre. Følelsene Frances har til Bobbi virker uavklarte. Elsker hun både Nick og Bobbi? Elsker Nick både Frances og kona Melissa? Og hva med Bobbi som sier hun er betatt av Melissa, og Melissa som sier hun også er biseksuell, da hun får vite at Frances er det? 

Jeg lyttet til lydbokversjonen på engelsk. Dette er et skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel.

Når jeg ser dette kjærlighetsrotet i sammenheng med at Frances blir presentert som kommunist, og med at hun har funnet ut hva gjennomsnittsinntekten er og ikke vil tjene mer enn det, opplever jeg at romanen undersøker om voksen kjærlighet kan deles noenlunde jevnt og rettferdig, slik foreldre gjerne sier de føler like mye kjærlighet til hvert av barna sine. Det er uten tvil problematisk å få det til, selv om alle parter i denne romanen er over gjennomsnittlig åpne for deling.

For Frances blir kjærlighet uansett problematisk fordi hun skaper distanse i måten hun er på og med hva hun sier; det skal alltid være ironisk og smart, selv når hun har sterke følelser. Det er som om hun hele tiden ser seg selv utenifra og vurderer om hennes opptreden er humoristisk og uforpliktende nok, i tråd med det bildet hun søker å formidle av seg selv. Trolig har dette sammenheng med at hun mener hun ikke har personlighet. Har hun båret en maske så lenge at hun ikke lenger vet hvem hun er? Hva hun egentlig føler blir underkommunisert, også til seg selv, virker det som, og det oppstår misforståelser. Bobbi kommer med denne kritikken til Frances: 

You underestimate your own powers so you don’t have to blame yourself for treating other people badly. You tell yourself stories about it: Oh, well, Bobbi is rich, Nick is a man, I can’t hurt these people, if anything they are out to hurt me and I am defending myself. 

(Tegnsettingen i sitatet kan være feil, da jeg har skrevet det ned fra lydbok).

På denne måten viser forfatteren til den menneskelige tendensen til å innbille seg at personer med mange statuspoeng i samfunnet (de rike og vakre med verdslig suksess og makt) ikke har det vondt på samme måte som «vanlige» mennesker, og derfor bør tåle mer røff behandling, og kanskje har de til og med godt av det, så jevner det vonde seg litt bedre ut.

At Frances viser seg å ha endometriose, bidrar til å understreke tendensen til å tro at andre mennesker ikke har det vondt, ikke har svakheter, hvis svakhetene ikke er tydelige for alle. På Wikipedia leste jeg at ti prosent av alle norske kvinner har denne sykdommen, som blant annet kan medfører enormt sterke menstruasjonssmerter. For Frances innebærer sykdommen at hun får så vondt at hun kan svime av. Og den høye sykdomsforekomsten til tross: Hvor mange av oss har hørt om endometriose og vet hva det er? Hvorfor er stavekontrollen min ukjent med ordet og setter rød strek under det?

Jeg skal ikke si hva Frances ikke vet om Melissa og Nick. Noe må du selv få oppdage når du leser romanen, som absolutt anbefales! 

Her er en annen roman jeg tror du vil like: My Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout