Stikkordarkiv: Erik Fosnes Hansen

Et hummerliv av Erik Fosnes Hansen

Romanen åpner med at den 14 år gamle jeg-fortelleren, Sedd, trår til med munn-til-munn og hjertekompresjon i håp om å redde bygdas banksjef under en bedre middag på høyfjellshotellet Fåvnesheim, Sedds barndomshjem. Året er 1982 og høyfjellshotellet, som drives av Sedds besteforeldre, viser seg å være på konkursens rand. Jeg opplever åpningsscenen som en allegori over Sedds ansvar for å puste liv i en døende turiststrøm. Sedd, som egentlig heter Sedgewick, hjelper besteforeldrene med hotelldriften så godt han kan. Foreldrene vet han lite om. Fasade, fortielse og fornektelse er viktige skjold besteforeldrene bruker som beskyttelse mot den harde virkeligheten. Kanskje er det forståelig at besteforeldrene tier om at Sedds far, som var en indisk lege, trakk sitt siste åndedrag nettopp idet han befruktet Sedds mor, som da var 17, men hvorfor kan de ikke si annet enn at moren er forsvunnet, eller «ute av Tiden?»

Skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel

Flere av hendelsene i romanen er tragiske, men det formidles på en sorgmunter måte gjennom Sedds blikk. Han er en forunderlig karakter, særdeles kunnskapsrik, serviceinnstilt og dannet; det er tydelig hvor preget han er av besteforeldrenes verdier, væremåter og talemåter, og av hotellfagets høflighet og «alt for gjestene»-holdningen. Det er som om han kan så alt for mye av det bestefaren mener er viktig å kunne, og alt for lite av det en 14-årig gutt i 1982 bør kunne, og det gjør formuleringene, og til dels også handlingene hans, utilsiktet morsomme på en sår og veslevoksen måte. 

Romanen gir et fascinerende tidsbilde, jeg er imponert over autentisiteten i dette. Det slår meg at det er ufattelig mye som har forandret seg siden 1982, og forfatteren får tydelig fram hvor viktig det er å følge med når tiden forandrer seg. Alle vi som er gamle nok til å huske 80-tallet er også gamle nok til å kjenne på hvor viktig og krevende det kan være å henge med i tidssvingene. Sedd innehar enormt mye kunnskap som ville vært nyttig tretti år tidligere.  

Enkelte ganger underveis i lesningen tenkte jeg at forfatteren strakk troverdigheten vel langt, særlig mot slutten. Men hvorfor følte jeg dette? Jeg har da godtatt langt villere og mer usannsynlige krumspring fra forfatter Erlend Loe, for eksempel? Kan det være fordi Erik Fosnes Hansen viser så stor språkmektighet og detaljkunnskap at jeg nærmest glemmer at romanen er satirisk? I så fall er det på tide med nye koblinger i mitt hode! Denne romanen fortjener et åpent sinn. Den gir et fengslende og interessant innblikk i nedgangstiden for norske høyfjellshotell på 80-tallet.