Dronen av Unni Lindell

Unni Lindell ble nylig hedret med Rivertonprisen for beste krimbok 2018, for Dronen. Dette er hennes andre bok med politiførstebetjent Marian Dahle som hovedperson.

Marian Dahle i Voldsavsnittet er psykisk ustabil og derfor midlertidig utleid for å bistå cold case-enheten i Kripos. Over et halvt år har passert siden sist Marian fikk seg en skikkelig trøkk, også psykisk, i krimromanen Jeg vet hvor du bor. Sett med leserens øyne virker hun for ustabil til å bistå i ordinær etterforskning i Voldsavsnittet under Cato Isaksen, men hun må jo bare, da det skjer et brutalt drap i et telt i Maridalen. Teltet står akkurat på samme plassen der Evie Thorn ble drept i sitt telt fem år tidligere. Den gang fant de aldri morderen, og nå vil altså Cato Isaksen ha Marian Dahle med på laget for å finne ut om det finnes en kobling mellom den gamle og den nye saken. 

Et dronefirma holder til i lokalene til den nedlagte militærleiren like ved åstedet. I første kapittel møter leseren en mistenkelig droneentusiast som ofte sover i en gammel bunkers i leiren. Han har mentale svekkelser og samtidig enkelte mentale ferdigheter som i høy grad overskrider det normale. 

Romanen åpner med levende beskrivelser og god rytme, samtidig som alle s-lydene nærmest summer som illevarslende insekter:

Dronen overvåket områdene han beveget seg i. Den var som et fasettøye, oppbygd av mange tusen enheter, gjennomsiktige glassflater og lysømfintlige celler – sekskantede som i et vepsebol.

Kameraet på dronen sender filmopptak til dronemannens iPad, og leseren får følge med på vakre, men samtidig litt nifse observasjoner:

I morges hadde han filmet morgengryet; pollenfrøene hadde svevd i de hvite morgenstrålenes motlys, hadde lignet dampskyer over rapsen. Men nå var det kveld, raklene hang med hodet.

Da så han teltet. En kvinne krøp ut fra åpningen, reiste seg og gikk noen skritt. En ufrivillig lyd glapp over leppene hans. Hun hadde slått opp teltet nøyaktig på samme sted som den dama som var blitt hugget ihjel for fem år siden. Visste hun ikke det? Han senket dronen, kjente grobladene og tistlene som vokste langs grunnmuren klø mot den bare huden mellom sokkene og buksa (side 10). 

Snart får vi vite at dronemannen tror han vet hvem som drepte Evie Thorn. Han har lest og beholdt hemmelige rapporter som viser at militærledelsen mistenker en soldat som heter Thorbjørn for å ha gjort noe kriminelt mot kvinner i telt utenfor Kabul, mens han tjenestegjorde i Afghanistan. Thorbjørn er dronemannens store helt. Som leser forstår jeg raskt at dronemannen dreper personen i teltet, for å etterligne Thorbjørn. Likevel er jeg veldig spent på hva som skjer videre i boka. Jeg blir stadig overrasket over hvordan handlingen utspiller seg, og hvilke psykologiske lidelser og medmenneskelige relasjoner som påvirker det som skjer. 

Synsvinkelen skifter mellom dronemannen og Marian Dahle, men leseren ser også gjennom andres blikk, for eksempel datteren til den drepte i teltet, Agnes, og en liten gutt som ser noe han ikke burde sett. Overgangene i synsvinkel skjer sømløst for leseren, jeg er aldri i tvil om hvem som er hvem, og grepet gjør at jeg føler ekstra stor spenning underveis i romanen. 

Så ja, denne krimromanen kan jeg absolutt anbefale!

Så mye hadde jeg av Trude Marstein

I denne kritikerroste romanen følger vi hovedpersonen Monika fra tenåring til tidlig alderdom. I hvert av de 17 kapitlene møter vi Monika i nåtid i ulike stadier i livet, og korte tilbakeblikk tetter igjen hull i det som har vært. Monika er en fascinerende person som aldri klarer å se seg fornøyd med den livssituasjonen hun er i, det er alltid noe annet, ofte en annen mann, som frister. Dette ligger og dirrer i de ulike nåsituasjonene og påvirker blant annet måten hun er mor på og alle forholdene hun går inn og ut av:

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, eller at jeg gikk glipp av det kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt (side 331).

Monika jager utålmodig etter lykke, som om tilfredshet ikke er nok. Det må alltid være noe mer enn det dagligdagse for henne. Jeg opplever at et viktig tema i romanen nettopp er denne forventningen om at livet skal være så fantastisk hele tiden, som om livet blir mindre verdt, hvis det bare er helt vanlig. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.



Monika trer tydelig fram også gjennom søsteren Elise, som på mange måter er hennes motsetning, og ikke bedre, kanskje heller verre, når jeg fra utsiden sammenlikner hva Elise og Monika sitter igjen med av levd liv mot slutten av boka. Hvorfor tenker jeg det? Fordi den gleden Elise føler i livet later til å begrense seg til det Monika kaller «en doven overstått-glede». Elise omtaler dessuten ekteskapet som noe hun utholder, og som en slags garanti for å slippe å bli gammel alene. Her er et utdrag fra da Elise forteller at mannen hennes, Jan Olav, har vært utro, fra side 296:

«Jeg prøver å ta en dag av gangen,» sier hun. Og idet hun sier dette «en dag av gangen», blir hendelsen sugd inn i noe allmennmenneskelig, universelt, noe som har skjedd med så mange på nesten samme måte: en hendelse det følger et sett generelle leveregler, råd og tips til. Snakk med dem du har rundt deg. Ikke legg skylden på deg selv. Ikke vær redd for å be om hjelp. Men hun må jo være fra seg, fortvilet. Men hun bare fortsetter å si selvsagte setninger.

«Vi kommer oss mest sannsynlig gjennom dette,» sier hun.

Og på side 300:

Det er som om drivkraften bak alt Elise gjør, er å komme gjennom ting, komme ut på den andre siden, og at dersom hun kjenner glede, er det over å bli ferdig med det. Å gyve løs på nye utfordringer, stusselige utfordringer: planlegge en skoleavslutning som klassekontakt, kjøpe en ny ransel til Sondre før han begynner på ungdomsskolen, handle vin til vinlotteriet på jobben, hente medisin til pappa på apoteket.

Selvsagt kan man lett argumentere for at det på mange måter er enklere og mer komfortabelt å være barn av en Elise enn en Monika, men samtidig er det viktig å ta fedrene med i potten: Geir, som Monika får datteren Maiken med, framstår på alle måter som den perfekte far, og kan i stor grad kompensere for Monikas tilkortkommenhet som mor:

«Det viktigste er at du er interessert i henne og det hun holder på med,» sa Geir en gang. Da låste han alt, det var noe jeg måtte skjule, holde for meg selv: Jeg var ikke så interessert» (side 323).

Likevel, det er tidvis ubehagelig å lese at Monika tenker og handler på en ganske tabu måte som mor. I samfunnet har vi uskrevne regler om at foreldre skal sette barna før alt annet, og det gjør ikke Monika. Ingen av oss klarer å gjøre det alltid, selvsagt, og barna har sikkert ikke godt av at vi prøver SÅ altfor hardt, men Monika … jeg tenker jo at hun kunne prøvd litt mer! Dette sitatet fra side 421, for eksempel, uroer meg: «Da Maiken var liten, var det som om oppdragelsen av henne handlet om å knekke viljen hennes.»

Apropos vilje: På mange måter virker det ikke som om Monika føler hun kan styre sin egen tilværelse i særlig grad. Eller vent, hun styrer jo, tar mange valg, men ikke med hodet. Her er et sitat fra da hun bestemmer seg for å flytte fra Terje, side 353:

Jeg ligger her med den dårlige samvittigheten (…) og det verste av alt er at det kjennes som om jeg ikke hadde noe valg, at jeg måtte velge som jeg gjorde, for å holde noe verre unna, noe som kan være en avgrunn, noe ikke til å holde ut, leve med: å være avvist, forlatt, uelsket.

Kanskje Monikas største frykt er å ligne moren? Sånn tenker Monika om moren som er blitt en eldre enke:

Livet hennes snevres inn, og hun omtaler elementene som forsvinner, med en selvmedlidende nøkternhet: «Nei, det er ikke ofte jeg lager ordentlig middag til meg selv.» «Jeg får ikke dratt til Elise og Jan Olav på Gran Canaria mer, jeg har blitt for gammel, og jeg orker ikke dra alene.» «Magen min tåler ikke vin lenger» (side 308).

Alt i alt er jeg fascinert av denne romanen og måten den er skrevet på. Håndverket Trude Marstein presterer er, som jeg ser det, særlig imponerende når det kommer til sømløse overganger mellom hva som skjer nå og hva som har skjedd før, for hun gjør det uten å bremse historien. Det er en utrolig bra flyt gjennom hele romanen.

Jeg er også fascinert av Marsteins presise formuleringer, som da Monika har vært utro og tilfeldig og på nytt befinner seg alene i samme rom med mannen hun har vært utro med: «Jeg rusler rundt, med et tynt hvin i kroppen». Noen få setninger senere «hviner det kontinuerlig i kroppen», side 211. 

Og dere, hvor befriende er det ikke med romankarakterer som har noen tydelige brist i personligheten sin og derfor oppleves som ekte og troverdige?

Drapet på kommandanten av Haruki Murakami

Romanen åpner med en prolog der jeg-personen, en portrettmaler på 36, har våknet fra en høneblund og må tegne portrettet til en ansiktsløs mann. Han klarer det ikke, for hvordan gir man liv til noe som ikke eksisterer?

Jeg må lytte til starten to ganger. Han har våknet da han ser den ansiktsløse mannen, ikke sant? Ja, han er våken. Det er ikke en drøm, men det er nettopp denne usikkerheten, de skiftende grensene mellom det reelle og det ikke-reelle, som blir utforsket i romanen. Sett bort fra prologen, framstår romanens handling realistisk ganske lenge. Portrettmaleren bor i Tokyo og hans kone har funnet en annen. Han bearbeider sorgen først ved å tilbringe noen måneder i bil og deretter i fjellet utenfor Odawara, i et hus som tilhører en berømt kunstner som er blitt dement og tilbringer sin siste tid på sykehjem. Jeg-personen bestemmer seg for å male for sin egen del og å utforske hva han kan oppnå når han maler uten å legge strenge føringer for hvordan resultatet skal bli.

En velstående nabo tar snart kontakt og ønsker å få malt sitt portrett. Det viser seg at denne naboen overvåker en tredje nabo med en avansert kikkert, han vil følge mest mulig med på hva den 13-årige datteren i huset foretar seg. Og det er selvsagt en grunn til det.

Det overnaturlige er et forventet element i bøkene til Haruki Murakami. Spenningstråder fra den virkelige verden knytes sammen med spenningstråder fra underverdenen. 

Jeg-personen oppdager et særegent maleri på loftet i huset han leier. Motivet er brutalt, det viser en kommandant som blir knivstukket. Maleriet er malt av husets eier. Hva er historien bak? 

En bjelle kimer hver natt til samme tid og får alle insektene til å forstumme. 

Kommandanten fra maleriet levendegjør seg i en høyde på rundt 60 centimeter og kaller seg for en idé. Hvorfor skjer det? Har det med bjellen å gjøre, bjellen som jeg-personen og naboen finner da de åpner opp det som kanskje er en buddhistisk grav i skogen bak huset, der en munk kan ha latt seg begrave levende?  

Langt ut i boka fastslås det at ingen egentlig kan si hva som er virkelig og hva som ikke er det. Idet romanen nærmer seg slutten tenker jeg at det uvirkelige som skildres i romanen, ideene og metaforene, er det kunstnere må tro på for å kunne skape store verk. Man må tro på det man ikke kan se, og så gi liv til det. Ved å lese det paranormale i romanen som allegorier for sårbarheten en sann kunstner utforsker og utsetter seg for, tror jeg romanen tiltaler også folk som normalt skyr det som har med mystisisme å gjøre. 

Skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel

Lydbokversjonen på engelsk heter Killing Commendatore og varer i 28 timer og 27 minutter. Romanen ble først utgitt på japansk i 2017, på engelsk i 2018 og på norsk i 2019. Den norske versjonen er delt inn i to bind.

Romanen er veldig lang, men forfatteren bruker så mange grep fra krim- og spenningslitteraturen at jeg aldri føler det blir for mye.

Haruki Murakamis bøker er absolutt verdt å ha i bokhylla så de kan leses flere ganger. Drapet på kommandanten er ikke noe unntak, spør du meg.