For en surrealistisk leseropplevelse … Jeg føler ubehag fordi jeg ikke har kontroll over handlingen mens jeg leser. Så hva er dette her, som blir sett på som et mesterverk?
Romanen begynner med denne berømte setningen:
Someone must have been telling lies about Josef K., he knew he had done nothing wrong but, one morning, he was arrested.
Handlingen dreier seg om den merkelige rettssaken og straffen, som ikke gir noen svar på hva Josef K har gjort. Hovedpersonen (og leseren) vet aldri helt hvilke krefter som virker imot ham, og dermed sitter jeg igjen med tanker om skjebnen, tilfeldigheter, hvordan enkeltpersoner låser andres skjebne, etc. I hvor stor grad har vi kontroll over eget liv? Er vi alle syndere uten å vite hva vi har gjort galt; syndere som kun får evig liv dersom vi ber om tilgivelse for synder vi ikke forstår at vi har begått? Er ikke det absurde tanker? Hvordan finner vi mening i livet hvis vi føler at vi ikke har kontroll – når det ikke er noen logikk i hva som skjer, når det ofte kan være tilfeldig om en handling gir positiv eller negativ effekt? Når et liv kan bli godt eller tragisk uavhengig av personens oppførsel? Hva må til for at et menneske – som fullstendig mister kontroll over livet – føler lykke? Kan det merkelige rettsapparatet i boken sammenlignes med livet eller skjebnen som når som helst – og fullstendig umotivert – kan gi oss en dødsdom, for eksempel i form av sykdom eller ulykke? Kan vi nekte å la oss knekke av et vanskelig liv? Hva tåler et menneske? Hva knekker et menneske?
Kan vi unngå å se livet som en prøvelse?
You may object that it is not at trial at all; you are quite right, for it is only a trial if I recognize it as such.
Boken er ikke akkurat noe du leser for å kose deg, men snarere for å utvide horisonten. Den gir mye å tenke på.