Siddhartha av Hermann Hesse (1922)

Denne dannelsesromanen handler om en mann som søker meningen med livet gjennom å erfare mye forskjellig, både av religiøs og materialistisk art, og ender med å få en oppvåkning av å lytte til en elv – det vil si sitt indre. Jeg tolker boken på den måten at man må erfare livet, og tolke sine erfaringer, for å få en forståelse. Det er vanskeligere å oppnå nirvana gjennom å lytte til det andre sier. Enhver må søke sin egen sannhet. Boken er ikke tung å lese, språket er fint, men …

Jeg må innrømme at jeg syns boken er litt vel langsom. Det minner litt om å lese i Bibelen. Etter å ha fordøyd det jeg har lest i noen dager, ser jeg imidlertid at jeg tenker mer enn tidligere på hvor viktig det er at jeg tolker erfaringene jeg gjør. Det var også konstruktivt, fant jeg ut, å lese litt om de filosofiske tankene til Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre mens Siddhartha lå langt framme i hukommelsen.