Stikkordarkiv: Elena Ferrante

Svikne dagar av Elena Ferrante

Dette er en intens roman om hvordan verden rakner fullstendig i Olgas liv da mannen, Mario, forlater henne og deres to barn til fordel for en svært ung kvinne. Gjennom hele deres forhold har Olga støttet Mario, hjulpet ham gjennom studiene og lagt alt til rette på hjemmebane for at han skulle kunne prioritere sin karriere. Og så står hun der. Alene. Med to barn og en hund hun ikke ville ha i utgangspunktet. Reaksjonen hennes er voldsom og ubehersket og hun er langt fra å kunne fungere godt som mor. Meningen hun trodde hun hadde med sitt liv, faller plutselig bort. Det topper seg da sønnen og hunden blir syke samtidig og hun ikke får opp ytterdøren og regninger har forfalt sånn at hun verken får brukt telefon eller e-post. Olga har så lite kontroll at hun på et tidspunkt får minstedatteren sin til å gå rundt med en papirkniv i hånden sånn at hun kan stikke moren sin hver gang hun ser at hun blir fjern. 

Skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel

Jeg lyttet til den svenske versjonen via strømmetjenesten Storytel. På svensk er tittelen Dagar av ensamhet. Gled deg til over fem timer du får lyst til å høre i ett strekk, den kan varmt anbefales! Er du ikke så god til å forstå svensk? Det går over, det er bare litt øvelse som skal til. Selv stusset jeg litt på hva slags innsekt myror var, men gjettet raskt at det måtte være maur 🐜

Les også om Napolikvartetten:
Det nye namnet, II
Dei som flyktar og dei som blir, III
Historia om det tapte barnet, IV

Historia om det tapte barnet, Napolikvartetten IV, av Elena Ferrante

Åh, denne gledet jeg meg til! Etter en litt rolig og fortellende start innfridde romanen snart alle mine forventninger, og disse forventningene var skyhøye etter å ha storkost meg med de tre andre bøkene i serien. I fjerde bind følger vi barndomsvenninnene Elena og Lila fra slutten av 1970-tallet til 2010 eller deromkring, når de er på vei inn i pensjonsalderen og Lila har forsvunnet sporløst.

Hva er det som gjør disse fire bøkene så spektakulære? Jeg tror mye ligger i forfatterens evne til – på en lidenskapelig måte – få meg til å føle at her står det virkelig mye på spill.

I «Historia om det tapte barnet» opplever Elena suksess som forfatter og reiser mye, noe som er problematisk fordi hun har forlatt ektemannen, har små barn og en samboer – Nino – som fortsatt er gift og ikke videre pålitelig. Hun føler hun må slave for at han skal foretrekke å være hos henne og ikke hos kona:

I dei augeblinkane såg eg meg sjølv som det eg var: ein slave, villig til alltid å gjere som han ønskte, forsiktig med å overdrive og å gi ham problem, påpasseleg med å være slik han likte.

Lila driver dataselskapet Basic Sight og har høy innflytelse og autoritet i den gamle bydelen i Napoli der venninnene vokste opp:

Enten lærte ein seg til å vere som Marcello og Michele eller som Lila. (…) Venner og slektningar sirkla omkring henne på jakt etter jobb og kjempa for å vise seg dugande.

Lila tilbyr seg å hjelpe Elena og snart bor de i samme bygg, står sammen i det meste og blir til og med gravide omtrent samtidig. Drama og kriser og suksess og tragedie veves inn i hverandre så boksidene flyr.

Da Elenas mor blir alvorlig syk ser den gamle kvinnen behov for å rette opp i noen av sine feil:

Ho hevda at ho ikkje brydde seg om dei andre barna sine, men samtidig sat ho der krumbøygd med skjelvande hender, dei kvite neglane klemde omkring armen min, og uroa seg framfor alt for dei. Ho ville ta dei frå Solara og gi dei til Lila. Det var hennar måte å gjere godt igjen noko ho hadde kalkulert feil i krigen sin mellom viljen til å gjere godt og viljen til å gjere vondt, noko ho var godt trent i. Eg konstaterte at Lila var den personifiserte viljen til å gjere godt.

 
Det spennende med Lila er at hun kan være så mye – både en ødeleggende og skapende kraft. Lila viser seg å være en svært viktig faktor for at Elena lykkes med sitt forfatterskap:

Ho heldt fram med å sende ut ein energi som var tillitvekkande, som gav styrke til ein tankegang, som på ein umedviten måte foreslo løysingar. Det var ein kraft som ikkje berre påvirka meg.

Lilas kraft ligger kanskje i at hun ikke tilpasser seg?

Ho var intelligent, men brukte ikke intelligensen sin til noko, tvert imot sløste ho med den som en diva som såg all rikdom i verda berre som teikn på vulgaritet. (…) Ho skilde seg frå andre fordi ho heilt naturleg ikkje bøygde seg for noko utdanning, noko utnytting, noko formål. Alle vi andre hadde bøygd oss, og dette hadde – gjennom forsøk, falittar, suksessar – gjort at vi tilpassa oss.

 

Dei som flyktar og dei som blir, Napolikvartetten III, av Elena Ferrante

Hurra, denne boken er full av skatter for en som meg! Det bærende spørsmålet er hva som må til for at en person skal tro at hun kan leve et liv som er annerledes enn det hun er født inn i. På en medrivende og avskrellende måte skaper forfatteren en levende filosofisk diskusjon om livet er deterministisk – skjebnebestemt av vår arv og vårt oppvekstmiljø – eller om mennesker har fri vilje til å skape det livet vi ønsker. Dette er et spørsmål som engasjerer meg i høy grad og som preger det jeg selv skriver.

Les videre