Frøken Smillas fornemmelse for snø av Peter Høeg (1993)

Jeg var veldig optimistisk da jeg begynte å lese denne romanen. Hovedpersonen, Smilla Jaspersen, er forfriskende annerledes. Hun er halvt grønnlender, ekspert på å tyde snø og is, og skråsikker på at seksåringen Esajas ble jaget da han falt ned fra taket der han bodde, og døde.

Det er noen flotte sitater i romanen:

Jeg har aldri sagt at jeg var fullkommen. Foran mennesker som har makt, og som yter den og bruker den, blir jeg et annet og dårligere og ondere menneske.

Juliane Christiansen, Esajas’ mor, er i seg selv en varm anbefaling av alkoholens helbredende virkning. Når hun er edru, er hun stiv, dum og hemmet. Når hun er full, er hun strålende glad og lett på tå.

På dårlige dager kan jeg ellers lett komme til å tenke på at det alltids er mulig å gå ut på badet og stille seg foran speilet og skjære halsen over på seg. Ved slike anledninger er det godt å ha den ekstra sikkerhet at man først må ned og låne en ordentlig kniv hos naboen i etasjen under.

Det er ingen tvil om at han selv mener at han lister seg på tå. I virkeligheten holder han seg bare oppreist fordi han henger seg fast i alt han får tak i.

Etter hvert som plottet utviklet seg og detaljrikdommen øker, blir jeg ganske sliten. Her er veldig mye informasjon om ulovlige transaksjoner, forskning og ressursutnyttelse på Grønnland. Både på setningsplan og handlingsplan må jeg ha full fokus, og så klarer jeg det ikke. For meg føles det litt som å sitte i et klasserom og stadig merke at jeg har glemt å følge med – at jeg sitter og ser ut av vinduet og tenker på noe annet.

Det som gir særpreg kan fascinere og irritere på samme tid. Bruk av presens, også til å fortelle det som har skjedd for lenge siden, kan irritere grundig innimellom, og aller mest gnagde denne setningen:

Da jeg i går ved middagstid har vært i vaskeriet og kommet tilbake til kahytten, vil jeg skifte klær.

For denne romanen ble Peter Høeg tildelt «Glassnøkkelen» – prisen for beste skandinaviske krimroman i 1992. At den føltes anstrengende å lese for meg, betyr altså ikke at den er dårlig.

Skribent: Maren Engelschiøn

Jeg er en kvinne på 40 år fra Bærum, er gift og har en sønn på 13 år.