Dette livet eller det neste av Demian Vitanza

I denne romanen forteller norskpakistanske «Tariq» om oppveksten i Norge og som fremmedkriger i Syria før han ble fengslet. Mottageren for historien er forfatteren Demian Vitanza, og, gjennom ham, deg og meg. Er det en dokumentar? Nei, ikke helt. Det ville kunnet skade han som i denne romanen har fått navnet Tariq, og også andre, om han sa hele sannheten. Romanen er en fiksjonalisert beretning, en monolog, basert på mangfoldige timer med samtaler mellom Tariq, den første norske fremmedkrigeren dømt for terrorplanlegging, og Demian Vitanza. Samtalene foregikk i fengselet. 

Romanen er skremmende lesning. Det er urovekkende hvordan søkende mennesker finner mening, mening som ikke er intendert, for eksempel i tekstene til artisten 2Pac, som i dette tilfellet. Eller at Tariq hevder å ha blir rådet til å ikke søke allmennfag på videregående av en veileder, fordi han hadde dårlige karakterer, og så oppdaget han senere at han kunne kommet inn med sitt snitt likevel. Veien kunne blitt annerledes da, mener han selv. Er det sånn, at små detaljer avgjør om en person blir jihadist? 

Det er ufattelig at Tariq og vennen hans ikke ble stanset i tide. Verken da de kjøpte stridsutstyr, eller da de kjørte sørøstover fra Fredrikstad gjennom alle grensestasjonene fram mot Istanbul, med bilen full av det som burde vært klare varselsignaler til tollvesen og politi. 

Tariq dro til Syria for å bidra i krigen mot Assad. Hvilken gruppe med krigere han til slutt ble en del av, virket tilfeldig for hans del, mens kompisen tok et tydelig valg. Jeg fant det ubehagelig, og samtidig veldig interessant, å se krigen fra Tariqs perspektiv, særlig hvordan ulike opprørsgrupper ikke sto samlet i kampen mot Assad, men etter hvert også kjempet seg imellom, som om de glemte hvorfor de kriget og snart bare kriget i blinde.

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

Romanen er lett å lese og svært velkomponert. Jeg merker meg at jeg sjokkeres av norske referanser i en sånn bok, som raggsokker og utstyr fra Bergans. Det blir ubehagelig nært. Andre ting som gjør varig inntrykk er at det å ha en skuddsikker plate i vesten ble latterliggjort, og setninger som denne:

«Jeg ble fortsatt litt stressa av å henge med folk med bombebelte.»

*

Demian Vitanza ble hedret med Ungdommens kritikerpris for Dette livet eller det nestei 2018.


Skribent: Maren Engelschiøn

Jeg er en kvinne på 40 år fra Bærum, er gift og har en sønn på 13 år.