Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

To norskfødte muslimske gutter sier ja til å dokumentere flere år av oppveksten sin, etter forespørsel fra en seniorforsker fra NOVA. Forskeren jobber med et prosjekt der han kartlegger hverdagen til unge i Groruddalen. Romanen består av enkelte e-poster fra forskeren, og svarene til to av respondentene, Mohammed (Mo) og Jamal, som bor i samme blokk i Tante Ulrikkes vei i bydel Stovner. Mo, som er skoleflink, svarer skriftlig via e-post, mens Jamal svarer gjennom opptak på kassett og senere lydfil. Begge guttene har innvandrerforeldre. Hva skjer i livene deres, på godt og vondt, mens prosjektet pågår, fra 2001 til 2006? Og hva forteller det oss, om integreringsprosessen i Norge?

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

Mo får gode karakterer på videregående og, nesten tilfeldig, stipend til å studere på Universitetet i Oslo. Han får seg også norsk kjæreste. Likevel er livet, og særlig utenforskapet, krevende. Med Jamal går det meste i stå. Han dropper ut av skolen og får seg kortvarige jobber. Det er gripende å lese hvordan Jamal prøver så godt han kan, uten å kunne så mye. Han vil for eksempel hjelpe lillebroren, som blant annet tisser på seg om natten og må ha Rimi-poser som et slags tisselaken. Moren er det liten hjelp i – hun er aleneforsørger og psykisk syk, og ligger for det meste på sofaen. Jamals store frykt er at barnevernet trekkes inn, så han dekker over manglene hjemme så godt han kan. 

Jeg er så glad for dette blikket inn i liv og kultur som er så nært og likevel så langt unna. For en viktig roman, og for en leseropplevelse! Lydbokversjonen jeg lyttet til er fabelaktig innlest av Martin Lange, Tohid Akhtar og Ivar Nergaard. Jamals kebab-norsk oppleves svært ekte og kler lydbokformatet svært godt. Det kan ta litt tid å komme inn i kebab-norsken, men så er det også på tide, kanskje, at vi lærer oss at kæber betyr jenter/horer, at tæze betyr å banke opp en fyr, og at flus betyr penger. 

Zeshan Shakar ble hedret for Tante Ulrikkes vei med Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2017.

Skribent: Maren Engelschiøn

Jeg er kreativ og tørst på kunnskap. Derfor leser jeg, og derfor skriver jeg.