Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson (2008)

Romanen handler om Arvid og hans mor, og forholdet dem imellom. Da moren i 1989 får vite at hun har kreft i magen, drar hun til hjemlandet Danmark hvor hun har en sommerhytte. Her har hun noe hun må ha gjort før hun dør. Straks Arvid hører at hun er dratt, drar han etter henne og kommer til sommerhuset to dager etter moren. Det første han gjør er å lesse sine egne problemer over på moren: «Mamma. Jeg skal skilles», sier han. Han er da 37 år gammel og er, ifølge moren, en som «har fått alt opp i hendene».

Så går vi tilbake i tid. Arvid er tjue år og forteller moren sin at han har sagt fra seg studieplassen etter to års studier. Han var på vei inn i borgerskapet, men som kommunist, maoist, passet det bedre å bli industriarbeider. Hvor avgjørende dette valget er for Arvid, i måten moren ser på ham og i måten hennes blikk påvirker hans blikk på seg selv, bygger seg opp gjennom romanen. 

Her satt ikke handlingen særlig lenge igjen i meg etter at den var lest første gang. Faktisk lyttet jeg til lydboken to ganger, med to måneders mellomrom. Det storartede med denne forfatteren er måten han skriver på. Som innledningen viser, tar han tak i vanskelige problemstillinger, men går stille i dørene. Det gjorde seg veldig med en gjennomlesning nummer to. Da ble det lettere også å legge merke til stemning, språk og rytme.

En av mange ting som fascinerte meg er grepet forfatteren bruker for å skifte perspektiv, fra jeg-fortelleren Arvid, til at Arvid forteller om moren sin, også det hun tenker og foretar seg uten at han er der: «Jeg kan ikke forestille meg at hun var i sosialt lune i kafeteriaen på Holger Danske (…)», reflekterer Arvid, før jeg-fortellingen sømløst glir over til å fortelle hva han kan forestille seg, som en allvitende forteller. Forestillingen og karakterbeskrivelsen av moren er så detaljrik og overbevisende at jeg overser at Arvid ikke har grunnlag for å uttale seg om hva moren tenker og gjør. Men det er greit, veldig greit. Hans presentasjon av moren føles sann, og det er det som teller.

Forfatteren sjonglerer også mesterlig mellom det som skjer nå og det som skjedde noen timer tidligere og mange år tidligere. Jeg blir ikke forvirret.

Mot slutten av romanen er det minneverdige setninger om å ikke frykte det å være død, men snarere det å dø, «det øyeblikket du alltid har frykta, da du plutselig forstår at alle muligheter for å være den du egentlig ville være er over og forbi, og at den du var er den de andre vil huske». Slik jeg tolker romanen, er det nettopp dette som smerter Arvid mest ved at moren har en dødelig sykdom: Han har begrenset tid til å være den han ønsker å være overfor henne. Og kanskje handler dette heller ikke bare om tid, for den lille tiden han har, bruker han ikke sånn som han ønsker å bruke den. 

*

Per Petterson ble hedret med blant annet Nordisk råds litteraturpris, 2009, for Jeg forbanner tidens elv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.