Denne roman-kvartetten har alt: godt og levende språk, en kulturelt spennende setting i en bydel utenfor Napoli, interessante karakterer som påvirkes av arv og miljø, fantastiske skildringer av vennskap og kjærlighet, og tankevekkende refleksjoner om å hige etter kunnskap og forsøke seg på en klassereise når den kollektive stemmen fra oppveksten din roper at du ikke skal tro du vil få det til.
Jeg personen er Elena og venninnen er Lila. Bok 2 i denne serien følger venninnene fra tiden etter at Lila har giftet seg som 16-åring, til Elena blir ferdig utdannet ved universitetet og utgir sin første roman.
Sitatene jeg merker meg sier mye grunnleggende om en person – og likevel er de veldig åpne for den vekten og det innholdet som jeg som leser bringer inn i teksten. Her er to eksempler fra Lilas arbeid med et stort foto av seg selv som hun ”fikser” på til det blir det jeg antar er et mer kunstnerisk uttrykk:
Eg kjende at ho såg noko som ikkje var der, og at ho strevde med å få også oss til å sjå det.
(Lila) hadde fått en sjanse til å portrettere raseriet som ho retta mot seg sjølv, og no sprang trongen fram (…) til å stryke seg sjølv fullstendig ut.
Lilas behov for å bruke den undertrykte kapasiteten sin vises på ulike måter, blant annet i hvordan hun leser komplekse bøker som Ulysses:
Ho skreid fram med stor konsentrasjon, side etter side, men etter litt mista ho samanhengen, ho hadde tankane andre stader, og likevel pressa ho auga til å halde fram linje for linje, handa bladde automatisk om til neste side, og til slutt kjende ho at enda ho ikkje forstod, hadde orda trengt inn i hovudet hennar og kom til å bringe med seg tankar. Så las ho boka ein gong til, korrigerte tankane sine, utvida dei, heilt til boka ikkje var nyttig for henne lenger, ho trong andre.
Om Elena, som tilsynelatende lykkes fordi hun studerer, står det:
Eg var blant dei som sleit dag og natt, som fekk strålande resultat, som til og med blei behandla med sympati og beundring, men eg ville aldri klare å leve opp til det høge nivået på desse studia med stil. Eg kom alltid til å vere redd: redd for å seie feil setning, ha ein overdriven tone, vere upassande kledd, avsløre smålege kjensler, ikkje ha interessante tankar.