The House of Mirth/Munterhetens hus av Edith Wharton (1905)

The House of Mirth er et velrettet angrep mot overklassen og de reglene som gjaldt der på slutten av 1800-tallet. I denne romanen er hovedpersonen den vakre Lily Bart som har utseendet, bakgrunnen, og til dels også økonomien – og også flere muligheter – til å gifte seg til overdådig rikdom. Hun har lært av sin avdøde mor at det er hennes hensikt i livet. Men hun klarer ikke å bestemme seg. Nå er hun 29 og kan risikere å ”kaste bort” et perfekt ytre ved ikke å bli gift.

Det bryter mot alt hun har lært å være da Lily forelsker seg i den interessante og intellektuelle, men bohemaktige og nesten fattige Lawrence Selden. For leseren framstår han som hennes ideelle partner hvis penger og anseelse ikke hadde vært en faktor. Men det er det.

Hva er det som gjør at jeg blir bergtatt av å lese om Lily Bart? Hvorfor heier jeg på denne snobbete, supervakre kvinnen som snubler i sin egen stolthet og selvopptatthet?

Svaret er at forfatteren klarer å få meg til å sympatisere(!) med at Lily aldri har nok penger til å leve det livet som forventes av henne og at hun er så redd for å gifte seg med feil mann. Hun vil ha ham som er aller rikest og samtidig grei nok å leve med. Og det er jo ikke hennes skyld, er det vel, at foreldrene har oppdratt henne som de har, og at hun etter deres død har bodd hos en tante, Mrs. Peniston, som blir beskrevet på denne måten:

She belonged to the class of old New Yorkers who have always lived well, dressed expensively, and done little else; and to these inherited obligations Mrs. Peniston faithfully confirmed. She had always been a looker-on at life, and her mind resembled one of those little mirrors which her Dutch ancestors were accustomed to affix to their upper windows, so that from the depths of an impenetrable domesticity they might see what was happening in the street.

Her tenker jeg at hvis man først skal beskrive et menneskes natur, i tillegg til å la henne gjøre og si ting som viser hvem hun er, så er dette en glimrende måte å gjøre det på.

Jeg vil trekke fram to høydepunkter i romanen. Det første er når Lawrence Selden spør Lily om hennes definisjon på suksess:

”Why, to get as much as one can out of life, I suppose. It’s a relative quality, after all. Isn’t that your idea of it?”

”My idea of it? God forbid!” He sat up with sudden energy, resting his elbows on his knees and staring out upon the mellow fields. ”My idea of success,” he said, ”is personal freedom.”

“Freedom? Freedom from worries?”

“From everything – from money, from poverty, from ease and anxiety, from all the material accidents. To keep a kind of republic of the spirit – that’s what I call success.”
(…)

She blushed a little under his gaze. “You think me horribly sordid, don’t you? But perhaps it’s rather that I never had any choice. There was no one, I mean, to tell me about the republic of the spirit.”

“There never is – it’s a country one has to find the way to one’s self.”
(…)

”The real alchemy consists in being able to turn gold back again into something else; and that’s the secret that most of your friends have lost.”

Jeg tolker romanen slik at Lily fra nå av vil to ting som ikke lar seg forene: Hun vil både vil være medlem av Seldens republikk for frie sjeler, og bli styrtrik og bli beundret for sin høye rang i sosietetslivet. Mens jeg leser håper jeg Selden skal bli så rik at hun kan gifte seg med ham og få begge deler, hehe … men da ville jo ikke dette blitt en roman i den realistiske tradisjon. Så hva velger hun?

Det neste høydepunktet jeg vil trekke fram finner sted da fine damer, deriblant Lily, skal underholde sosieteten ved å posere med antrekk og positurer for å etterligne kjente kunstverk av kvinner. Forfatteren får meg til å tenke at de gjenskapte bildene viser hvordan ugifte kvinner er å regne som kunstverk som skal bli solgt til høystbudende når de inngår en forlovelse, og havne som staffasje i en manns stue og demonstrere hans betalingsevne.

Lily velger å etterligne kunstverket ”Mrs. Lloyd” av Sir Joshua Reynolds, og viste dermed mye av sin vakre kropp.

Maleriet "Mrs. Lloyd" av Joshua Reynolds

Maleriet «Mrs. Lloyd» av Joshua Reynolds

(…) the unanimous ”Oh!” of the spectators was at tribute, not to the brush-work of Reynolds’s ”Mrs. Lloyd” but to the flesh and blood loveliness of Lily Bart. She had shown her artistic intelligence in selecting a type so like her own that she could embody the person represented without ceasing to be herself.”

Da de andre damene viste seg fram, var det likheten til bildet de representerte som ble applaudert. Da Lily viste seg, var det hun selv som ble applaudert.

Dette utgjør et vendepunkt for Lily. Jeg tror hendelsen finner sted midt i boken omtrent. Nå har Lily ”vist seg” som den frie sjelen hun er innerst inne et sted (sånn tolker i alle fall jeg det), og det får konsekvenser …