The Age of Innocence/Uskyldens tid av Edith Wharton (1920)

Her koste jeg meg med noen fantastisk presise og lett ironiske tidsbeskrivelser av overklassens New York på 1870-tallet! Den gang det å ha kremfarget hus istedenfor brunt var et tegn på mot, den gang det var helt greit – og ganske fasjonabelt – å komme for sent til operaen og prate under bestemte deler av den, og den gang det var så skammelig å ha ”dårlig smak” at du ble utestengt fra sosietetslivet.

Romanens hovedperson er Newland Archer som forlover seg med vakre May Welland fordi han ser for seg at han kan forme henne til å bli akkurat sånn som han ønsker. I åpningsscenen er de begge i operaen. Faust står på programmet. Archer ser at May ikke får noe ut av handlingen, og han gleder seg til å være den intelligente mannen som forklarer henne alt hun trenger å forstå her i livet, så hun ser alt fra hans vinkel. Og det er nå en tredje person kommer inn i bildet. Det er Mays kusine, den nyseparerte grevinnen Ellen Olenska.

Nå tenker du kanskje at dette er en roman som ender med at Newland og Ellen får hverandre og lever lykkelig alle sine dager, og det er virkelig det du ønsker at skal skje når du leser boken. Men da hadde kanskje ikke Wharton vunnet Publizer-prisen for romanen i 1921? I romanen blir både tradisjonelle konvensjoner og frihetssøkende kvinner problematisert. Wharton vokste selv opp med tradisjonelle overklasse-konvensjoner, som Newland, og opplevde også, som Ellen, å havne i et ekteskap hun måtte ut av. Så nei – i denne romanen finnes det ingen enkle løsninger. Selv et fornuftsekteskap blir sett fra flere sider. Romanen er med andre ord troverdig. Og språket er nydelig. Jeg hørte på lydbokversjonen via Storytel og hadde mulighet til enkelt å gå over til e-bokversjonen når språket slo gnister. Dermed kunne jeg ta skjermbilde av passasjer jeg ville lese mange ganger – det ble mange skjermbilder!

Her er et eksempel på hvordan Newland Archer tenker da han ser Ellen Olenska sette seg ved siden av May i operaen, før han blir kjent med henne (og rett etter at han selv har kommet akkurat passe for sent, med vilje):

Few things seemed to Newland Archer more awful than an offence against ”Taste”, that far-off divinity of whom ”Form” was the mere visible representative and vicegerent. Madame Olenska’s pale and serious face appealed to his fancy as suited to the occasion and to her unhappy situation; but the way her dress (which had no tucker) sloped away from her thin shoulders shocked and troubled him. He hated to think of May Welland’s being exposed to the influence of a young woman so careless of the dictates of Taste.

Tenk å få vist SÅ mye om en karakter ved hjelp av tre setninger? Wow!

Etter operaen er Ellen invitert på ball med Newland og May, og da er alle redde for at Ellen skal dukke opp i den ”upassende” kjolen. Greia er at det også er ”upassende” å si ting rett ut … Derfor lyver May hvitt og flott og forklarer at Ellen ikke kommer fordi hun ikke syntes hun hadde den rett kjolen for ball, ”though we thought it so lovely”.

”Oh, well –” said Archer with happy indifference. Nothing about his betrothed pleased him more than her resolute determination to carry to its outmost limit that ritual of ignoring the ”unpleasant” in which they had both been grown up.

På denne måten lar forfatteren oss møte de viktigste karakterene mens de gjør noe typisk for deres karakter: Vi ser Archers dobbeltmoralske forestilling om hva som sømmer seg, vi ser at Ellen følger andre retningslinjer enn ham, og vi ser at May er føyeligheten selv. Og for meg som leser er det selvsagt lett å skille karakterene fra hverandre fordi rollene deres er så ulike.

Litt senere i romanen har Newland akkurat bedt Ellen om å lytte til rådene fra de eldre kvinnene i familien om hvordan hun skal te seg, fordi de vil henne vel, og hun svarer ”sjokkerende” ærlig:

«Oh, I know – I know! But on condition that they don’t hear anything unpleasant. Aunt Welland put it in those very words when I tried … Does no one want to know the truth here, Mr. Archer? The real loneliness is living among all these kind people who only ask one to pretend!”

Ellen vil være seg selv og ikke oppføre seg som en papirdukke styrt av konvensjoner. Hun er et forfriskende pust i Newlands liv, og får ham til å se sosietetslivet med nye øyne. Han endrer holdningene sine på grunn av henne. Etter at de har kjent hverandre en stund, uttrykker han dette på en herlig måte: ”for I am of your making much more than you ever were of mine.”

Newland forstår at Ellen vil skille seg fra mannen sin, selv om familien hennes i New York vil at hun skal forbli gift for å unngå skam. Å være separert fra mannen går an, men å være skilt er toppen av dårlig smak. Så er spørsmålet om Newland kan gifte seg med May etter å ha blitt kjent med, og forelsket seg i, en eksentrisk kvinne med egne meninger. Og er det i det hele tatt mulig for Ellen og Newland å bli sammen, når det betyr at hun må skille seg? Er det mulig, nå som han er forlovet? I en tid da samfunnet krever konformitet og at alt som er vanskelig forblir usagt?

Jeg tenker at det er overraskende at overklassen klamrer seg til en fasade-virkelighet i 1870-årene, like etter en borgerkrig. Eller kanskje er det menneskelig, etter en krise, å la hverdagen handle om uviktige ting som en distraksjon (ref. Tolstoy, Krig og fred) fra alvorlige tanker og følelser vi ikke orker å forholde oss til? For er det ikke sånn i dag også, at vi midt i en større krise kan kave oss opp over en avgjørelse om hvorvidt bryllupsgavene skal vises eller ikke (eksempelet er tatt fra boken)? Eller begynne å krangle med ektefellen om hva slags kjøkkenstoler man skal kjøpe (ikke tatt fra boken, og heller ikke fra mitt eget liv – heldigvis)?

The Age of Innocence anbefales varmt! Jeg runder av med et siste sitat, et eksempel på Newlands tanker på sine eldre dager:

The worst of doing one’s duty was that it apparently unfitted one for doing anything else. At least that was the view that the men of his generation had taken. The trenchant divisions between right and wrong, honest and dishonest, respectable and the reverse, had left so little scope for the unforeseen.