Tora-trilogien av Herbjørg Wassmo (1981–1986)

Etter å ha lest de selvbiografiske romanene Hundre år og Disse øyeblikk, var det på tide å lese Tora-trilogien på nytt. Fra jeg leste romanene på 80-tallet en gang, husket jeg ikke annet enn at handlingen fant sted på et fiskevær i Nord-Norge og at hovedpersonen, Tora, ble utsatt for incest. Jeg var tenåring den gang og fikk den første boken anbefalt av moren min. Den innfridde til de grader, og moren min fikk en viktig rolle for meg som formidler av kvalitetslitteratur fra da av. Men tilbake til trilogien: Den består av Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986). Handlingen finner sted i Vesterålen på 50-tallet og første del av 60-tallet.

Huset med den blinde glassveranda er Herbjørg Wassmos debutroman, etter at hun ga ut to diktbøker. Det er vanvittig tøft av forfatteren å starte romanen med å omtale incest – en felles erfaring hun har med hovedpersonen Tora:

Hun visste ikke når hun først ble klar over den: Farligheten. (…) Det hendte oftere og oftere. Helst når mora var på kveldsskift på fryseriet og ikke kom hjem før sent.

Og tre avsnitt lenger ned: «Det var da hun hadde forstått at Henrik var sterkest.» På neste side står setningene: «Hender som kom i mørket. Det var farligheten».

På denne måten «sparer» Wassmo oss som lesere, fra det verste. Det er fint gjort.

Tora er «tyskerdatter» og lever med skammen over sin herkomst i tillegg til skammen for overgrepene. Hun bor i en nedslitt leilighet i Tusenhjemmet, et hus der flere vanskeligstilte familier bor i hver sin leilighet. Tora bor med moren, Ingrid, og stefaren Henrik – som drikker tungt. Den barnløse tanten Rakel er Toras viktigste støttespiller, sammen med Rakels mann, Simon. Toras fantasi er også essensiell: hun flykter inn i fantasien når virkeligheten blir for tøff.

Til tross for alt klarer Tora å komme seg bort og på skole, og der gjør hun det så bra at hun kommer i avisen fordi hun får høyeste karakter i alle fag. Men i hvor stor grad kommer hun seg bort fra det? Er også flinkheten en flukt?

Wassmo skriver på en besnærende, særpreget og livaktig måte. Du kjenner det røffe nordnorske landskapet, du får en forståelse for tidsepoken og du ser de forherdede sjelene som bor i fiskeværet og gjennomlever gleder og sorger.  Her er et typisk utdrag fra Det stumme rommet:

Dagen var klar, havet var rolig, måsen i godlag. Men frosten bet. Lossekranen jamret seg ille og de hørte knirkinga fra føttene i snøen på lang lei.

Hudløs himmel er råere og strammere i formen enn de første to bøkene, mer moden. Særlig imponert er jeg over en sår og vakker ligning om en fuglunge som begraves.

Rakel får vite alt om Henriks overgrep i denne siste boken, og sier hun vil bære det for Tora: «Æ tar det på mæ», sier Rakel. Men går det an? Kan en annen person hjelpe Tora ut av elendigheten?

Wassmo er nådeløs i svaret.

Herbjørg Wassmo mottok Kritikerprisen for Huset med den blinde glassveranda og Nordisk Råds litteraturpris for Hudløs himmel