To the Lighthouse/Til fyret av Virginia Woolf (1927)

Dette er den tredje boken av Virginia Woolf jeg leser, og først nå begynner jeg å få ordentlig sansen for måten hun skriver på. Woolf gir meg konstant motstand; det er som om hun sier at jeg skal vente – at det ikke er hva som skjer som egentlig er det viktige, men måten det skjer på: måten hendelser observeres og fordøyes og tolkes på, inni de ulike karakterene. Den allvitende fortellerstemmen går sømløst mellom karakterenes ytre og indre verden.

Vi møter åttebarnsfamilien Ramsay og deres gjester på en øy i Hebridene der de har et sommerhus. I første del, som heter ”The Window”, er handlingen lagt til én dag, og lille James på seks år blir skuffet fordi de ikke får dratt ut til fyret. Det er faren som sier nei, på grunn av været, men han endrer ikke mening når været likevel blir bra nok. ”Time Passes” er navnet på andre del, og her raser årene unna. Det føles som å lese mens det blåser så kraftig at tiden flyr forbi i rasende fart. I denne raskt forbipasserende perioden dør Mrs. Ramsay av en plutselig sykdom, den eldste sønnen dør i første verdenskrig og en datter dør i barsel. Siste del, ”The Lighthouse”, er stilmessig som første del og handler om én dag ved sommerhuset, og endelig får familien dratt ut til fyret.

Karakterene er fascinerende på ulike måter. Mr. Ramsay er en filosof som drømmer om å nå lengre enn evnene sine, og hans frustrasjon og usikkerhet går stadig utover familien. I en sekvens i første del vurderer han sine evner og begrensinger, og trøster seg selv før han tillater seg å stoppe opp og leve – og kanskje gjør han det bare noen sekunder eller minutter, men det er så vakkert og jeg skal prøve å få med det viktigste her:

He had not genius; he laid no claim to that: but he had, or might have had, the power to repeat every letter of the alphabet from A to Z accurately in order. Meanwhile, he stuck at Q. On, then, on to R.
(…)
How many men in a thousand million, he asked himself, reach Z after all?
(…)
Who shall blame him, if, so standing for a moment he dwells upon fame, upon search parties, upon cairns raised by grateful followers over his bones? Finally, who shall blame the leader of the doomed expedition, if, having adventured to the uttermost, and used his strength wholly to the last ounce and fallen asleep not much caring if he wakes or not, he now perceives by some pricking in his toes that he lives, and does not on the whole object to live, but requires sympathy, and whisky, and someone to tell the story of his suffering to at once? Who shall blame him? Who will not secretly rejoice when the hero puts his armour off, and halts by the window and gazes at his wife and son (…) who will blame him if he does homage to the beauty of the world?