Piken på toget av Paula Hawkins

Dette er en underholdende thriller som fungerer veldig godt – den innfrir! Boken er blitt sammenlignet med Gone Girl av Gillian Flynn. Spenningsnivået og engasjementet mitt som leser er nesten like høyt med denne boken, men min vurdering er at Gone Girl er mer psykologisk intelligent og språklig interessant.

Men tilbake til Piken på toget: Begynnelsen er litt anstrengt, syns jeg; som om forfatteren har prøvd litt for hardt å være hemmelighetsfull og litt poetisk, men etter den første siden glir språket veldig naturlig og godt. Avslutningen på boken henger sammen med den lett løsrevne begynnelsen, så da faller den også ganske greit på plass.

Jeg lyttet til den engelske lydbokversjonen, The Girl on the Train.

Det er tre jeg-personer i boken, og det er tydelig hvem som er hvem, for de har helt ulike roller. Rachel er den fraskilte alkoholikeren som fortsatt tar toget til og fra jobben hun har mistet, Megan er hun som blir drept, og Anna er den nye kona til Rachels eksmann.

Rachel møter vi først på toget, og det er hun vi blir mest kjent med. Hva er det som gjør at jeg heier på denne alkoholiserte damen som stadig lyver og som er blitt hoven i ansiktet og lubben og lite attraktiv (ifølge seg selv og andre) av all drikkingen?

Kanskje er det måten jeg som leser blir kjent med henne på? Det er veldig fint hvordan Rachel fra toget ser et hus og fantaserer om de som bor der (Megan og mannen), og hvordan vi får følge med på tanker som også gir innblikk i hvem hun er og hva hun har opplevd. Gjennom hele boken syns jeg forfatteren gjør en imponerende jobb med å la meg som leser føle hvordan det er å være denne karakteren og hvorfor hun til tider oppfører seg irrasjonelt. Det er supre overganger mellom hva Rachel ser og gjør, sanser, opplever og tenker inni seg. At hun er så uperfekt, og fordi jeg skjønner at det er gode grunner til at hun er sånn, det gjør at jeg som leser føler en ømhet for henne og ønsker henne alt godt. Jeg vil at hun skal klare å rette opp livet sitt igjen. Jeg vil hun skal finne ut hva som har skjedd da Megan forsvinner og senere blir funnet drept. Jeg håper inderlig at Rachel ikke er implisert selv, i noe kriminelt – at det som skjedde da hun hadde blackout og våknet opp lettere forslått og med jord under neglene … at det ikke betyr at hun har gjort noe forferdelig!

De andre to jeg-personene er noe mer fortellende, men det fungerer bra det også. Her fokuserer jeg kun på Rachel for å ikke røpe for mye for dem som vil lese boken.

Hovedhistorien er skrevet i presens, og forfatteren er kreativ i måten hun i spenningskapende små drypp får fram hva som har skjedd tidligere. Ganske tidlig i boken har Rachel ringt eksmannen natten før og trøster seg selv med at det ikke er det verste hun har gjort. Forfatteren lar oss høre den indre samtalen hun har med seg selv:

And I’ll be telling myself all day, it’s not the worst thing, is it? It is not the worst thing I’ve ever done, it’s not as if I fell over in public, or yelled at a stranger in the street. It’s not as if I humiliated my husband at a summer barbeque by shouting abuse at the wife of one of his friends. It’s not as if we got into a fight one night at home and I went for him with a golf club, taking a chunk out of the plaster in the hallway outside the bedroom. It’s not like going back to work after at three-hour lunch and staggering through the office, everyone looking, Martin Miles taking me to one side, I think you should probably go home, Rachel.

Idet jeg leser det, tenker jeg at oppramsingen er litt for lang til at jeg får med meg alle episodene, og dette gjør at jeg føler en slags rusk i meg når jeg leser. Men så kommer jeg mot slutten av boken. Noen av hendelsene jeg ikke fikk helt med meg blir repetert, og jeg innser at forfatteren har hatt en god grunn til den litt for lange oppramsingen. Forfatteren ville jeg skulle føle rusk akkurat her. Herlig!