The Free av Willy Vlautin (2014)

I denne vakre og såre romanen veksler perspektivet mellom tre personer. Vi blir kjent med Leroy Kervin som ble fysisk og psykisk skadet i Irak-krigen og har bodd i et gruppehjem de siste åtte årene. Mens han holdes i live etter et mislykket selvmordsforsøk, fantaserer han seg bort fra virkeligheten og inn i en science-fiction-historie der han og kjæresten er på vill flukt fra en dødsskvadron som kalles Free. Vi blir også kjent med Freddie McCall, som under selvmordsforsøket var nattevakt på gruppehjemmet, og sykepleieren Pauline Hawkins.

Freddie har to jobber, men tjener likevel ikke nok til å beholde huset etter at kona og barna flyttet. Gjelden er for stor på grunn av datterens sykdom. Pauline, på sin side, tar seg av sin syke far selv om han ikke er snill.

Alle de tre historiene er gripende, og boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg sitter igjen med tanker om hva en krig koster, rent menneskelig, og om ensomhet og sårbarhet, om gjeld og desperasjon. Alle karakterene møter vanskelighetene sine med verdighet. Jeg blir rørt.

Rent skriveteknisk er jeg særlig imponert over hvordan forfatteren elegant flytter perspektivet fra en karakter til en annen. Det skjer gjerne når de befinner seg i samme rom; som om en usynlig og ikke-nevnt stafettpinne blir overlevert. Det skjer ikke for ofte og ikke for sjeldent.

Dette er en nydelig roman. The Free bør bli oversatt til norsk 🙂