Stikkordarkiv: Per Petterson

Menn i min situasjon av Per Petterson

Også i denne Per Petterson-romanen er det Arvid Jansen som er hovedpersonen, men det han har opplevd i livet er bare delvis det samme som i tidligere Arvid-bøker. Romanen åpner med en septembersøndag i 1992. Det har gått ett år siden kona dro og tok med seg de tre døtrene, og over to år siden moren, faren og to av brødrene omkom i Scandinavian Star-brannen. Arvid befinner seg i en melankolsk håpløshet han forsøker å døyve ved å finne kvinner på kafeer, barer og puber, og, mot sin natur, bli med dem hjem. Morgenen da romanen åpner er han alene i sin egen seng da Turid, som forlot ham, ringer og trenger hans hjelp.

Menn i min situasjonhandler om en mann som ikke klarer å prate om hva han føler, særlig ikke med kvinnen han elsker, og som han har mistet, nettopp fordi han ikke klarer å uttrykke det han føler, uttrykke det som burde bundet dem sammen.

Romanen Menn i min situasjon ble utgitt høsten 2018.

Som alltid skriver Per Petterson presist og nært – det føles ekstremt sant, alt sammen. Jeg blir berørt av måten han uttrykker seg på. På side 159 fant jeg for eksempel denne vakre og sterke setningen:

«Den roen jeg hadde følt, var borte, ingenting lå bak meg, alt som hadde skjedd meg sto i kø og var ».

Arvid lar seg rive med, og ned, av hendelser, som om han ikke har vilje og evne til å stå i mot, som om han bare lar ting skje med ham. Ofte kan jeg bli irritert som leser når hovedpersoner ikke gjør motstand, når de ikke forsøker å rette opp et liv som skråner, men i dette tilfellet kjenner jeg en dyp forståelse av at Arvid faktisk ikke har det valget, han ser ikke den muligheten, og sånn er det jo for mange. Etter endt lesning er det tanker om dette, om menneskets hjelpeløshet, jeg først og fremst sitter igjen med.

Nederst på side 67 står det: 

«(…) for alt jeg hadde av mørke, det pressa mot veggene fra innsida og fylte rommet til bristepunktet og ga ikke plass til andre enn meg og ville skjøvet henne ut i øyeblikket hun prøvde å passere terskelen.»

Med dette sitatet er vi også inne på hva som gikk galt i forholdet til Turid: Han klarte ikke å slippe henne inn i sitt innerste og brukte bilen, ikke forholdet, som sin solide ramme i livet. 

På side 82 skriver forfatteren en setning jeg gjenkjenner fra Ut og stjæle hester: «Jeg bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt». Men Arvid føler ikke selv at denne setningen er sann. Han har ikke troen på at han kan gjøre noen forskjell selv, og slipper derfor taket i egen vilje, «og så får det gå som det går». Han vil at Gud skal ta over, men Gud gjør ingen forskjell, ingenting blir bedre: «Og så var jo alt tilbake i mine egne hender hvor det alltid hadde vært, og skuffelsen var enorm.»

Jeg liker hvordan forfatteren ærlig avslører forakten han føler for alt som har med borgerskapet og gamle penger å gjøre, at han heller ikke i dette har noe valg, som han skriver, men føler seg forpliktet til å forakte alt ved en flott sveitservilla fordi villaen på sitt vis er motstanderen til det kommunistiske partiet.

Ut og stjæle hester er fortsatt min Per Petterson-favoritt, med Jeg nekterpå andreplass og denne på en god tredjeplass. Måten han uttrykker seg på er forbilledlig, likeså måten han sjonglerer med følelsene mine, som leser, med tilsynelatende enkle midler.  


Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson (2008)

Romanen handler om Arvid og hans mor, og forholdet dem imellom. Da moren i 1989 får vite at hun har kreft i magen, drar hun til hjemlandet Danmark hvor hun har en sommerhytte. Her har hun noe hun må ha gjort før hun dør. Straks Arvid hører at hun er dratt, drar han etter henne og kommer til sommerhuset to dager etter moren. Det første han gjør er å lesse sine egne problemer over på moren: «Mamma. Jeg skal skilles», sier han. Han er da 37 år gammel og er, ifølge moren, en som «har fått alt opp i hendene».

Les videre