Hovedpersonen Edvard Hirifjell har vokst opp på en gård i Gudbrandsdalen og legger ut på en spennende og historisk interessant ferd til Shetland og Frankrike for å finne ut hva som skjedde da foreldrene hans ble drept i 1971 på en avstengt slagmark fra første verdenskrig. Hva gjorde de der? Og hva skjedde med Edvard som bare var tre år gammel og ble funnet et annet sted i Frankrike fire dager senere?
Edvard er 23 år da vi blir kjent med ham. Han er troverdig og helstøpt, men de to jentene i livet hans er vanskeligere å få taket på, særlig Gwen. Jeg opplever at hun til tider blir overforklart. Det er litt interessant, egentlig. Jeg får inntrykk av at forfatteren ikke helt forstår Gwen selv, og derfor kompenserer med å forklare det han er usikker på om han har klart å vise.
Høydepunktene i romanen er skildringene av natur, treverk og håndverk:
Over den intense bunnfargen slynget mønsteret seg i guloransje tunger, lange og uforutsigbare. Tette strukturer endret form og sprang ut som klør, forskjellig for hver vinkel jeg så kista fra. I lokket var et så vidt synlig rutemønster utskåret, forsikringer som fikk lys og skygger til å kaste fram stadig nye valører av farge og glans.
Og langsomt skjedde det, at kartet gled overens med hukommelsen min. En sti hvor vi gikk. Lukta av skog. Fremmedartet fuglesang. To varme hender holdt hver av mine, den ene større enn den andre, fars hånd. Et buskas vi måtte forsere. En gyngende bakke, som av et myrdrag. Deretter ingenting.