Sult av Knut Hamsun (1890)

Dette er andre gang jeg leser Sult. Den første gangen – kanskje er det rundt 20 år siden – forsto jeg ikke hvorfor den ble hyllet som et mesterverk. Det er tross alt depressiv lesning om elendighet som avløses av enda større elendighet, inntil jeg-personen omsider kommer på at han kan ta hyre på en båt og leseren kan velge å tro at livet går bedre for ham. Etter å ha lest Sult på nytt, ser jeg kvalitetene tydeligere. Romanen handler om en utsultet og fattig jeg-person som har pantsatt alt han eier og iblant tjener litt penger på tekster han får på trykk. Har han litt penger, tenker han kortsiktig og spiser gjerne for mye og for kraftig mat, og kaster alt sammen opp igjen. Ofte går det så lang tid mellom en matbit at han får feber og feberfantasier. Han lever tett på grensen til det som er mulig uten å dø, og er likevel fortærende opptatt av egen ære og hva andre måtte tenke om hans økonomiske situasjon.

I romanen legger Hamsun vekt på hva som foregår inni jeg-personen når han lever på denne måten: i skjæringspunktet mellom et klart sinn der han kan skrive for publikasjoner, og et sykt sinn som er irrasjonelt og innfallsrikt. Hamsun skriver fram en sammensatt person som har fellestrekk med ham selv da han bodde i Kristiania og slet med å få endene til å møtes, men jeg-personen minner også sterkt om Dostojevskijs karakter Raskolnikov som drepte en pantelånerske. 

Tidvis farer en intens ømhet over jeg-personen i Sult. Særlig liker jeg scenen der han finner på at han skal passere en konstabel og insistere på at klokken er ti:

Nei den er to, svarte han forundret.

I bokhylla har jeg Knut Hamsuns samlede verker, og Sult er i bind 1.

Nei den er ti, sa jeg. Klokken er ti. Og stønnende av Sinne traadte jeg endu et Par Skridt frem, knyttet min Haand og sa: Hør, ved De hvad – klokken er ti.

Han stod og overveiet en liten Stund, anskuet min Person, stirret forbløffet paa mig. Endelig sa han ganske stille:

I hvert Fald er det jo paa Tiden at Dere gaar hjem. Vil Di atte jei skal følle Dere?

Ved denne Vennlighet blev jeg avvæbnet; jeg følte at jeg fik Taarer i Øinene og jeg skyndte mig at svare:

Nei Tak! Jeg har bare været litt forsent ute, paa en Kafé. Jeg takker Dem saa meget.

Han la Haanden paa Hjælmen da jeg gik. Hans Venlighet hadde overvældet meg og jeg graat fordi jeg ikke eiet fem Kroner at gi ham.

Hadde jeg-personen hatt fem kroner på dette tidspunktet, ville han gitt fra seg pengene for at konstabelen skulle tenke godt om ham – selv om han selv ikke hadde spist på et par døgn.

Hver gang hovedpersonen får ti kroner for en tekst, håper jeg intenst at han skal forskuddsbetale for leie og kjøpe seg rimelig mat og blyant og papir så han kan tjene mer penger, men så snubler han gang på gang i sin egen stolthet. Jeg forstår det menneskelige i dette; jeg har til og med lest moderne forskning på fattigdom som bekrefter tendensen til at allerede fattige personer ofte forsterker egen fattigdom ved kortsiktig tenkning, blant annet fordi konsekvensanalyse krever et visst overskudd man mangler, hvis man sjonglerer to jobber og/eller lever på sultegrensen. Jeg ser også det kunstneriske og store i måten dette blir formidlet på av Knut Hamsun. Lett frustrerende er det likevel å være «vitne» til Sult-oppførselen, som leser.