Store tenkere av Will Durant (1926)

Populærfilosofi på sitt beste, mente professor Arne Næss da han skrev forordet til den norske oversettelsen i to bind som utkom i 1941. Han hevdet at både ferskinger og drevne filosofer kunne ha stor glede av den. Som fersking er jeg enig! Jeg lyttet først til lydbokversjonen på engelsk, med den fulle tittelen The Story of Philosophy: The Lives and Opinions of the Greater Philosophers. Etterpå bladde jeg gjennom den norske oversettelsen som jeg var så heldig å arve etter tanten min. Les videre, så får du med deg en liten del av de tankene og sitatene som fascinerer meg, og så får du vite hvilke umiddelbare tanker jeg selv får av det disse store filosofene sier.


Sokrates (469–399 f. Kr), skal ha sagt, ifølge Platon: «Jeg vet ett, og det er at jeg ikke vet.» Dette tolker Durant som at «Vi begynner å tenke når vi begynner å tvile, især når vi begynner å tvile på våre yndlingsidéer og kjæreste og mest inngrodde oppfatninger (…) Det oppstår ikke noen filosofi før tanken vender seg mot seg selv,» s. 7, bind 1.

Ja, tenker jeg: la oss stille flere spørsmål, alle sammen – særlig til oss selv! Hvordan kan vi forstå oss selv, med mindre vi stadig spør oss hvorfor vi handler og føler som vi gjør?

Dialogsamlingen Staten av Platon, der Sokrates er hans talerør, får jeg lyst til å lese i sin helhet etter alt Durant gjengir og forklarer, og også etter det jeg leste av Bertrand Russels A History of Western Philosophy. Platon levde fra 427–347 f. Kr. Dialogene er ikke bare grunnlaget for svært mye annen filosofi og mye av vårt levesett opp gjennom tidene og i dag, det er også sånn, ifølge Sokrates, at ved å utforske hvordan et samfunn kan være rettferdig, kan man komme nærmere en beskrivelse av et rettferdig menneske.

Dette får meg til å tenke på at når vi får barn, søker vi å bidra til å skape et rettferdig menneske. Betyr det at oppgaven blir enklere for oss, hvis vi på forhånd har gjort oss tanker om hva en rettferdig stat er? Ja, kanskje det? Da blir du kjent med ditt verdigrunnlag. Hvis foreldre har gode samtaler om sitt verdigrunnlag før de får barn, og samstemmer hva de vil bringe videre til neste generasjon, må det være et glimrende fundament for barneoppdragelsen, tror du ikke?

Aristoteles (384–322 f. Kr) var elev av Platon og studerte filosofi ved Akademiet som Platon stiftet. Om kunst skal han ha sagt at formålet først og fremst er å formidle tingens indre mening, og ikke dens ytre flate. Dette tror jeg alle kunstkjennere enes om selv i dag.

I omtale av Aristoteles tanker om dyd, om hvordan den oppstår når vi handler riktig, skriver Durant den setningen som er et av mine favorittsitater: «Vi er hva vi til stadighet gjør. Dyden viser seg derfor mer i våre vaner enn i den enkelte handling» (s. 98, bind 1). Enda bedre lyder den på engelsk, kanskje fordi vi, eller i alle fall jeg, blir forvirret av ordet dyd:

We are what we repeatedly do. Excellence, then, is not an act, but a habit.

Hørt sitatet før? Det blir svært ofte tilegnet Aristoteles selv, men det er altså bare en forenkling av hans tankegods, signert Will Durant i 1926 i Store tenkere.

Jeg måtte slå opp ordet dyd og fant at det kan bety mer enn en moralsk verdifull egenskap: Store norske leksikon skriver at den moralfilosofiske betydningen av dyd, moralsk dygd og karakterdygd, er den evnen man har til å skille godt og dårlig, og begrunne det.

«Vi skal ikke sky gledene, men vi skal velge blant dem», sa Epikuros (341–270 f. Kr). «Han fremhever forstandens gleder på bekostning av sansenes. Han advarer mot gleder som hisser og uroer sjelen istedenfor å gi den avspenning og hvile», skriver Durant, s 126, bind 1. Det er først og fremst gleder som gir oss ro, sinnslikevekt og sjelefred vi bør trakte etter, i følge Epikuros (eller Epikur, som navnet skrives i dag).

Ja, det er jeg enig i, særlig i vår tid. Ved å gjøre prioriteringer, også blant det som gir deg glede, vil de gledene som gjenstår får mye større glans ved seg. Jeg har også stor tro på dette med å trakte etter sinnslikevekt, og gjøre mer av det som gir deg ro innerst inne.

Francis Bacon (1561–1626) skrev: «Foreldre bør i tide bestemme hva barna skal bli, og hvordan de skal oppdras, for når barna er små har de lettere for å bøye seg. Foreldre bør ikke bare rette seg etter barnas anlegg, og tro at de kommer lengst i det arbeid de har mest lyst på. Det er sant at når barn har evner og anlegg som er helt usedvanlige, og deres ønsker bare går én retning, da bør vi ikke prøve å hindre dem. (…) For vanen er den øvrighet som har mest å si over vårt liv.» (s. 145–146, bind 1).

Her må jeg innskyte at jeg ikke er enig med Bacon i at foreldre skal bestemme hva barna skal bli, men jeg har stor tro på vanens makt og mener vi gjør barna våre en stor tjeneste ved å venne dem til å like å ta til seg ny læring – fra det er små.

Senere referer Durant følgende fra Bacons tekster: «Til syvende og sist er det dogmer og deduksjon som er skyld i alle våre ulykker. Vi oppdager ingen ny sannhet fordi vi bygger på antagelser som vi holder for gitte, og som det ikke faller oss inn å underkaste en prøving ad iakttagelsens og eksperimentets vei. Disse antagelser kan være respektable, men de er ikke desto mindre tvilsomme.» (s. 166–167, bind 1).

Ja, her er jeg enig i at vi svelger litt for mange skrevne og uskrevne regler og dogmer, uten å stille et eneste spørsmål. Sammenhengen her er knyttet til den vitenskapelige metode, og tiden var en ganske annen enn i dag, med sterk overtro blant mange. Men la meg likevel få rive løs setningene og plassere den i vår tid: Hvilke dogmer gjør oss ulykkelige i dag? Og hvilke litt for raske slutninger? Jeg lener meg på Sokrates og minner om at det er spørsmålene, ikke svarene, som er viktigst: Vi må ikke glemme å stille spørsmålene 🧐

Baruch de Spinoza (1632–1677) var determinist, og forståelsen av hva det innebærer blir enkelt og godt beskrevet i Sofies verden av Jostein Gaarder. Spinoza var determinist fordi han mente menneskenes handlinger blir styrt av faste lover: «Menneskene tror de er fri fordi de er seg bevisst sine viljeshandlinger og begjær, men de er uvitende om de årsakene som gir dem vilje og begiær,» skriver han (s. 221, bind 1). Durant skriver følgende om dette utsagnet: «Spinoza sammenligner denne følelsen av fri vilje med en stein, som når den farer gjennom luften, tror den selv bestemmer hvor og når den skal falle ned.»

For meg er det mindre viktig å stadfeste hvor lite råderett mennesker har i sine liv, og mer viktig å legge vekt på hva vi faktisk kan gjøre. Hva gjør vi med og mot de begrensingene som slynges mot oss i livet? Hvordan ville du kompensert for det, i din indre verden, dersom din ytre verden snevret inn?

Lykke er også et interessant tema som Spinoza drøfter. Han definerer lykke som tilstedeværelse av lyst i kombinasjon med fravær av smerte, men der lyst og smerte er relative begreper som er på vei et steds, i en overgang, mot en mer fullkommen følelse (s. 223, bind 1). Lykke er altså ikke den følelsen av at alt er helt topp. Det er den følelsen av at alt er i ferd med å bli mye bedre enn det har vært. Mye lettere å oppnå, ikke sant?

Immanuel Kant (1724–1804) så menneskets ånd som «et aktivt organ som former og samordner fornemmelser til idéer, et organ som omformer erfaringens kaotiske mangfoldighet til tankens ordnede enhet,» skriver Durant (s. 19, bind 2). Kant brukte det han kalte «transcendal filosofi» til å forklare hvordan «vi ordner våre opplevelser til viten», som Durant uttrykker det. Kant gjør det litt vanskelig for oss, ved å la ordet estetikk bety fornemmelse eller følelse. Når vi først fornemmer noe, for eksempel smaken, duften og formen av et eple – altså gjennom alle sansene våre, grupperer vi alt sammen til en viten om at det er et eple det dreier seg om. Samordningen av fornemmelser kaller Kant transcendal estetikk. Prosessen der vi konkluderer at det er et eple, kaller han transcendal logikk, og er jeg-ets samordning av erfaringen.

Mye av fornemmelsene og følelsene våre blir ikke samordnet, «bare de fornemmelser blir valgt ut som kan formes til oppfattelser som passer for den øyeblikkelige hensikt, eller de som bringer de krevende bud om fare som alltid er viktige. Klokken tikker, men du hører den ikke; men skjønt den samme tikking ikke er sterkere enn før, hører du den straks din hensikt vil det. Moren som sover ved sitt barns vugge er døv for livets tummel omkring henne; men la hennes lille røre på seg, da famler moren seg sin vei tilbake til den våkne oppmerksomhet, slik som en som er dukket under, raskt stiger opp til overflaten av vannet. (…) Fornemmelsenes eller idéenes sammenknytning (…) er framfor alt bestemt ved sinnets hensikt. Fornemmelser og tanker er tjenere, de venter på at vi roper, men de kommer ikke uten at vi trenger dem,» (Durant, s. 21, bind 2).

Durant oppsummerer disse idéene til Kant, s. 24, bind 2: «Fornemmelsen er en uorganisert påvirkning, iakttagelsen er organisert fornemmelse, begripelsen er organisert oppfattelse, vitenskap er organisert viten, visdom er organisert liv; hver betyr en større grad av orden, rekkefølge og enhet».

Jeg tenker vi bør kunne påvirke hensikten vår, når vi trenger det og har tid og energi til det. Fordi jeg ønsker å utvikle meg som forfatter, velger jeg å legge merke til flere fornemmelser jeg får rundt meg enn tidligere. For at jeg skal huske fornemmelsene godt nok til å bruke dem i mitt forfatterskap, skriver jeg ofte små huskelapper til meg selv, når jeg har anledning til det. «Legg merke til hvordan jeg opplever x og y,» sier jeg til meg selv, og søker å finne en plass til fornemmelsene i minnet mitt. Det jeg skriver ned, er mest for å ha et «cue»; en måte å finne tilbake til det jeg har lagret i mitt indre.

Av bøker med filosofisk innhold kan jeg anbefale disse (klikk på boka): 📖