Romanen Conversations with Friends ble utgitt første gang på engelsk i 2017 og på norsk i 2018. Forfatteren, irske Sally Rooney, berømmes særlig for dialogene – de er intelligente, særpregede, ironiske og samtidig troverdige.
Jeg-personen Frances er en 21-årig college-student. Handlingen starter i mai, da Frances og hennes ekskjæreste, bestevenninnen Bobbi, er ferdige med tredjeåret ved Trinity College i Dublin. De har nettopp opptrådt på en poesi-lesning der de sammen har framsagt dikt skrevet av Frances. De blir kjent med Melissa, en forfatter og skribent, som tar bilder av dem og inviterer dem med hjem. Melissa og ektemannen Nick, en kjekk skuespiller, er velstående. Snart innleder Frances et forhold til Nick, som er 32, og skjuler forholdet for Bobbi og alle andre. Følelsene Frances har til Bobbi virker uavklarte. Elsker hun både Nick og Bobbi? Elsker Nick både Frances og kona Melissa? Og hva med Bobbi som sier hun er betatt av Melissa, og Melissa som sier hun også er biseksuell, da hun får vite at Frances er det?
Når jeg ser dette kjærlighetsrotet i sammenheng med at Frances blir presentert som kommunist, og med at hun har funnet ut hva gjennomsnittsinntekten er og ikke vil tjene mer enn det, opplever jeg at romanen undersøker om voksen kjærlighet kan deles noenlunde jevnt og rettferdig, slik foreldre gjerne sier de føler like mye kjærlighet til hvert av barna sine. Det er uten tvil problematisk å få det til, selv om alle parter i denne romanen er over gjennomsnittlig åpne for deling.
For Frances blir kjærlighet uansett problematisk fordi hun skaper distanse i måten hun er på og med hva hun sier; det skal alltid være ironisk og smart, selv når hun har sterke følelser. Det er som om hun hele tiden ser seg selv utenifra og vurderer om hennes opptreden er humoristisk og uforpliktende nok, i tråd med det bildet hun søker å formidle av seg selv. Trolig har dette sammenheng med at hun mener hun ikke har personlighet. Har hun båret en maske så lenge at hun ikke lenger vet hvem hun er? Hva hun egentlig føler blir underkommunisert, også til seg selv, virker det som, og det oppstår misforståelser. Bobbi kommer med denne kritikken til Frances:
You underestimate your own powers so you don’t have to blame yourself for treating other people badly. You tell yourself stories about it: Oh, well, Bobbi is rich, Nick is a man, I can’t hurt these people, if anything they are out to hurt me and I am defending myself.
(Tegnsettingen i sitatet kan være feil, da jeg har skrevet det ned fra lydbok).
På denne måten viser forfatteren til den menneskelige tendensen til å innbille seg at personer med mange statuspoeng i samfunnet (de rike og vakre med verdslig suksess og makt) ikke har det vondt på samme måte som «vanlige» mennesker, og derfor bør tåle mer røff behandling, og kanskje har de til og med godt av det, så jevner det vonde seg litt bedre ut.
At Frances viser seg å ha endometriose, bidrar til å understreke tendensen til å tro at andre mennesker ikke har det vondt, ikke har svakheter, hvis svakhetene ikke er tydelige for alle. På Wikipedia leste jeg at ti prosent av alle norske kvinner har denne sykdommen, som blant annet kan medfører enormt sterke menstruasjonssmerter. For Frances innebærer sykdommen at hun får så vondt at hun kan svime av. Og den høye sykdomsforekomsten til tross: Hvor mange av oss har hørt om endometriose og vet hva det er? Hvorfor er stavekontrollen min ukjent med ordet og setter rød strek under det?
Jeg skal ikke si hva Frances ikke vet om Melissa og Nick. Noe må du selv få oppdage når du leser romanen, som absolutt anbefales!
Her er en annen roman jeg tror du vil like: My Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout