Nattens ømhet av F. Scott Fitzgerald

Tender is the Night, som er originaltittelen, ble utgitt første gang i 1934, mens norsk oversettelse forelå i 2011. Jeg lyttet til lydbokversjonen på engelsk. Kanskje hadde jeg vel store forventninger til F. Scott Fitzgerald etter å ha lest The Great Gatsby og The Beautiful and the Damned? Er det derfor jeg ble såpass skuffet? Romanen er absolutt velskrevet, det er ikke det, og hovedkarakteren, psykiateren Dick Diver, er fascinerende. Det er også hans kone, Nicole. 

Men: Den første tredjedelen handler hovedsakelig om overfladiske Rosemary Hoyt, en ung og materialistisk orientert filmskuespiller som forelsker seg i Dick mens hun er på den franske rivieraen med moren sin. Fasadelivet og Rosemarys begeistring for alt som har med ekteparet Diver å gjøre, smitter ikke over på meg som leser. Jeg antar jeg forstår Rosemarys funksjon i romanen, at hun skal være en slags slange i Paradis som får Dick til å ta en bit av eplet, men tenker hun burde fått langt færre sider og dessuten sagt, tenkt og gjort mer interessante ting.

Del to av tre fascinerer og er på høyden, endelig! Her får leseren innblikk i Dicks bakgrunn, Nicoles sinnslidelse og overgrep uført av hennes far, og hvordan Dick ble hennes behandler og deretter hennes mann. Denne delen fant jeg så interessant at jeg gjerne skulle sett at den utgjorde mesteparten av romanen. For Dicks del ble ekteskapet et rykk opp i overklassen, og samtidig bort fra veien til anerkjennelse som psykiater.

Siste del handler om hvordan Nicole får et tilbakefall. Ekteskapet skranter og alkoholen tar et ubehagelig tak i Dick. Dessverre er ikke siste del like bra som den midtre. Jeg mister stadig interessen og engasjementet i hva som skjer med hvem.

Lydbokversjonen varer i 11 timer og 35 minutter. Bildet er skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel. 


Hjertets usynlige stormer av John Boyne

Herlighet for en sjarmør av en roman, tenker jeg og smiler og småler, særlig mens jeg hører på de første timene av den drøyt 21 timer lange engelske versjonen av lydboka, The Heart’s Invisible Furies. Romanen handler om livet til Cyril Avery, født i 1945 av en irsk og ugift tenåringsjente som, da graviditeten oppdages, blir fordømt av foreldrene og av den lokale presten under en gudstjeneste i landsbyen Cork. Jenta kommer seg til Dublin hvor det underlige paret Maud og Charles Avery adopterer gutten. Cyril vokser opp i emosjonell fattigdom og materiell rikdom. Adoptivforeldrene gjør et stort poeng ut av at han ikke er en virkelig Avery og at de ikke er hans virkelige foreldre.

Skjermbilde fra lydbok-strømmetjenesten Storytel

Som syvåring får Cyril for første gang besøk av en jevnaldrende, Julian Woodbead. Cyril oppdager Julian utenfor Charles’ kontor, sittende i en stol som kun er ment som dekor. Julian venter mens faren har et møte med Charles. Julian og Cyril kommer i prat og går opp til den øverste etasjen som er forbeholdt Cyril. De sammenligner «tingene» sine og snakker om sex, perversjon og nakne damer. Julian er kunnskapsrik på feltet, mens Cyril er helt blank. Julian sier blant annet at han har lest manneblader og at disse er laget i Amerika fordi kirken forbyr irske kvinner å være nakne, hvorpå Cyril lurer på hvordan kvinner får til å bade, men han våger ikke å vise sin uvitenhet ved å spørre. Da Maud kommer inn i rommet, øker surrealismen. Hun har ikke sett hvordan Cyril har det på rommet sitt før(!), og Julian (jeg må minne om at han er syv år) og Maud inntar en flørtende tone overfor hverandre. For meg var denne scenen romanens høydepunkt. Jeg er dypt imponert over hvordan forfatteren klarer å balansere humor på grensen til det absurde, og samtidig si noe viktig om fravær av nærhet i Cyrils oppvekst. Da jeg senere forstår at Cyril er homofil, får jeg ekstra dyp empati med ham fordi jeg vet han står alene i verden.

Lenger inn i romanen blir det vel mange parodiske karakterer og tidvis føler jeg forfatteren lesser på med litt for mye av alt, han favner svært bredt og er heller ikke sparsom med å poengtere elementer jeg allerede føler jeg har fått med meg. Ikke at jeg noensinne under lesningen vurderer å legge fra meg boka; den er imponerende underholdende og gir også et interessant blikk inn i den typiske irske mentaliteten fra 1940-tallet og fram til i dag. Mye av handlingen foregår også i Amsterdam og New York. Underlig nok føler jeg meg aldri forvirret av alle karakterene i boka. Kan det være fordi mange av personene vi møter er temmelig karikerte og dermed lette å holde fra hverandre? 

Forfatteren sparker godt fra seg, på en fornøyelig måte, særlig mot irsk dobbelmoral og mot homofober, den katolske kirken og andre trangsynte. Alt i alt er dette en tykk bok det er lett å like og vanskelig å legge fra seg. 

*

Hjertets usynlige stormer utkom på norsk i 2018 og på engelsk i 2017 under tittelen The Heart’s Invisible Furies. 

Glassklokken av Sylvia Plath

Denne klassiske romanen åpner i 1953, «den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol». Hovedpersonen, Esther Greenwood er en av tolv jenter premiert med en måneds opphold i New York, etter at de sendte inn artikler, dikt, noveller eller moteomtaler i en konkurranse i et moteblad. Esther og de andre kan leve ut mange jenters drøm om en slags sponset make-over og introduksjon i sosietetslivet, samtidig som de får arbeidserfaring i motebladet og alle utgifter dekket. Vi snakker gratisturer til frisørsalongen og mannekengoppvisninger, produktprøver fra skjønnhetsbransjen, banketter og møter med suksessrike personer, blant annet. Problemet er at Esther ikke drømmer om å bli så vakker som mulig sånn at hun kan kapre den kjekkeste og rikeste fyren, gifte seg og få barn i full fart. Hun er et skolelys som ønsker å bli poet. Hun føler ikke at hun passer inn med tiden hun lever i og andres forventninger, og rykker stadig nærmere en depresjon der hun ikke ser meningen med noe. Tilbake hos moren utenfor Boston får hun dårlige nyheter og vurderer å ta sitt eget liv. Omtrent halvveis i romanen henviser legen henne til en psykiater. Hva hun håper å få ut av dette oppsummerer i stor grad hennes sinnsstemning:

Jeg hadde forestilt meg en snill, stygg, intuitiv mann som ville se opp og si ‘Ah!’ på en oppmuntrende måte, som om han kunne se noe jeg ikke kunne se, og så ville jeg finne ord til å fortelle hvor redd jeg var, at det føltes som om jeg ble dyttet lenger og lenger inn i en svart, lufttom sekk uten åpning. (…) og fortelle meg hvorfor jeg ikke klarte å sove og hvorfor jeg ikke klarte å lese og hvorfor jeg ikke klarte å spise og hvorfor alt det folk gjorde virket så dumt, fordi de bare døde til slutt (side 108).

Romanen viser 1950-tallets forventninger til unge kvinner og hvor krevende det kunne være for en kvinne å stå imot dette presset og samtidig se verdi i seg selv og mening med livet. Det er dramatisk å lese om Esthers stigende depresjon, den virker uhyggelig ekte. Jeg gripes av hvordan hun får et forvrengt bilde av virkeligheten, fanget i en glassklokke der luften står helt stille og hun er avskåret fra alt og alle, og samtidig på utstilling for andre som vil se på henne. 

Etter et selvmordsforsøk blir Esther lagt inn til behandling for sin dype depresjon. Da hun slipper ut, føler hun at hun har påført moren skam. Dette nydelige utdraget er fra side 196 i min bok:

Likevel hadde hun tydeligvis bestemt seg for å tilgi meg. 
«Vi begynner der vi slapp, Esther,» hadde hun sagt, med det søte martyrsmilet sitt. «Vi later som om dette har vært en vond drøm».
En vond drøm.
For den som er i glassklokken, tom og stivnet som et dødt spedbarn, er verden selv en vond drøm.
En vond drøm.
Jeg husker alt.
Jeg husker likene og Doreen og historien om fikentreet og Marcos diamant og matrosen på allmenningen og doktor Gordons skjeløyde pleierske og de knuste termometrene og negeren med de to bønneslagene og de ni kiloene jeg la på meg av insulinen og skjæret som hvelvet seg mellom himmel og hav som en grå skalle.
Kanskje glemselen burde sløve minnene og dekke dem til, som en slags snø.
Men de var en del av meg. De var mitt landskap. 

The Bell Jar ble første gang utgitt i 1963, samme år som Sylvia Plath tok selvmord. Plath led av klinisk depresjon og romanen skal være delvis basert på hendelser i hennes eget liv. Glassklokken ble utgitt på norsk første gang i 1974.

Teksten i min utgave av Glassklokken ble oversatt i 2003. Neste gang jeg leser romanen, for det må jo bli én gang til, skal jeg lese den på engelsk, The Bell Jar. Språklige finesser kommer naturlig nok bedre til sin rett på originalspråket.