Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth (2018)

Hovedpersonen Lotte Bøk er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo, hun underviser førsteårsstudenter på skuespillerlinjen i Bertolt Brechts dramatikk. Hun virker tilfreds både med tanke på hvordan hun framstår i egne øyne, og med tanke på hvem hun er og hva hun gjør for andre, inntil hun blir dratt inn i en ubehagelig selvransakelse da hun sier ja til å bli filmet av avgangseleven Tage Bast. Filmprosjektet er et dokumentarprosjekt der eleven undersøker sammenhengen mellom flere av lærernes undervisning og deres private liv. Lotte Bøk blir filmet både på skolen og etter arbeidstid, men nøler lenge før hun slipper Tage helt inn i huset. Dette prosjektet gjør noe med henne, hun blir mer selvbevisst og må forholde seg til hvordan andre oppfatter henne. Det blir en stor nedtur. 

De siste årene er jeg blitt skikkelig fan av Vigdis Hjorth. Jeg liker miksen av impulsivitet og andpustenhet i språkføringen, og lagene av dybde jeg kan dykke ned i, hvis jeg ønsker det eller klarer det – ofte klarer jeg det ikke – hun er belest og intellektuell og jeg føler jeg når henne til knærne, knapt nok. Likevel tok det litt tid før jeg opplevde at denne romanen fenget skikkelig, men her er mange perler og det er en god leseropplevelse.

Her er noen smakebiter:

«Skulle hun være ærlig, noe hun ikke ville være i møtet med Tage Bast når det kom til denne saken, bestemte hun seg for, ga hun helst til tiggere når hun gikk og håpet på noe, at blodprøven hos legen ikke avslørte noe alvorlig, at datteren skulle bli ferdig med doktorgraden i tide» (side 19).

Så er det kanskje ikke bare av godhet hun ga til tiggere. «Man hjalp, men renoverte seg selv samtidig?» spør hun seg (side 63). 

Var det også derfor hun støttet ideelle organisasjoner? «Men hva om hun støttet disse organisasjonene som hun med selvfølgelighet kalte viktige, fordi hun følte seg bedre av det, hva om medlemskapet og betalingen var en form for selvmedisinering? Og hvor viktige var de, forresten? Kanskje alt var pynt og selvmedisinering? Nei, slik gikk det ikke an å tenke. Jo, slik gikk det ant å tenke, hun hadde nettopp tenkt slik» (side 74).

Det jeg liker best i romanen er hvordan Lotte Bøk gjenforteller Mutter Courage und Ihre Kinder av Bertolt Brecht. Hvordan hun lever seg inn i handlingen og får meg grepet som leser, og hvor utålmodig hun er overfor elevene, disse som «drakk smoothie med sugerør helt uten å skamme seg», og var avhengig av at hun forklarte alt, trakk opp de store linjene for dem. Denne holdningen hun har til elevene gjør nettopp at de ikke våger å tenke selv, og det får Hjorth fram på glimrende vis.