På sporet av den tapte tid av Marcel proust

Jeg innrømmer det gjerne: Det er lydbokversjonen jeg har «lest». Hovedverket til franske Marcel Proust er, ifølge Guinness rekordbok, verdens lengste roman på ca. 3500 sider, fordelt på tolv deler og ofte utgitt i sju bind: Veien til Swann, I skyggen av piker i blomst, Veien til Guermantes, Sodoma og Gomorra, Fangen, Uten Albertine og Den gjenfunne tid.

Verket er ikke plottdrevet. Bøkene speiler livet til Marcel Proust selv, eller en heterofil versjon av ham, og hvordan vanen fikk ham til å kaste bort tid på sosietetslivet inntil astmaen lenket ham mer til sengen og han vekket gamle minner til live og skrev sin livshistorie med det franske aristokratiets fall og middelklassens framvekst som bakteppe (Proust levde fra 1871–1922 og var sengeliggende de siste tre årene). Dette er likevel ikke en selvbiografi. Det blir riktigere å kalle verket en fiksjonalisert versjon av forfatterens liv, der han veksler mellom å skrive i første person entall og å gå inn i tankene og opplevelsene til personene rundt ham og fortelle ting han ikke selv kan vite. Verket består av noen av de vakreste scener jeg har lest, men tidvis i lesningen har jeg også blitt frustrert og lei: Det får da være grenser for overflatebeikrivelser av kjoler og tanketomme sosietetssamtaler, har jeg tenkt. Og den grenseløse sjalusien … det blir litt mye. Her er dessuten vel mange karakterer som speiler hverandres oppførsel. Noen essayistiske digresjoner, blant annet om stedsnavn, blir også i lengste laget for meg. Men alt i alt har På sporet av den tapte tid så absolutt beriket meg og utvidet mine tanker om litteratur, kunst, filosofi og hva det kan bety å være et menneske og forfatter. Les videre for å forstå hvorfor jeg er dypt imponert over Prousts litterære prestasjon og ønsker meg den siste norske sjubinds-oversettelsen til bokhyllen min.

Veien til Swann er det første bindet og starter med den berømte setningen: «Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs», eller i den nyeste norske oversettelsen signert Karin Gundersen: «Lenge gikk jeg tidlig til sengs».

Vi får ikke vite hvor gammel jeg-personen Marcel er, men ordet «lenge» i den første setningen indikerer at aldren hans ikke helt samsvarer med oppførselen. Han ser på moren som en han mister hver natt, og ikke får tilbake igjen før om morgenen. Godnattkysset hennes, og den tiden hun bruker på det, blir derfor essensielt for ham. Selv om han virker for gammel til å være så avhengig av moren sin, er dette veldig vakkert skildret, og satt opp i mot den bevisstheten han har, om hva andre tenker om det. Det blir for eksempel et problem når de har gjester om kvelden. Ofte er det den velstående naboen Charles Swann som er på besøk. Marcel må legge seg mens moren tar seg av gjesten eller gjestene. Proust klarer å skape en konflikt mellom den kjærligheten unge Marcel trenger fra moren, og risikoen for å gjøre moren sint og for å framstå som en mammadalt overfor andre, med det dette medfører av skam. Før utdraget under, har Marcel sneket seg ut i gangen for å få et godnattkyss av moren idet hun går for å legge seg. Moren, da hun oppdager ham, sier dette, gråtkvalt av sinne:

«Vekk med deg, vekk med deg, så iallfall ikke din far får se at du har stått her og ventet som en avsindig». Men jeg jeg gjentok: «Kom og si god natt til meg,» skrekkslagen over å se at gjenskinnet fra fars stearinlys allerede steg høyere og høyere opp på veggen, samtidig som jeg spekulerte nettopp i fars ankomst og håpet at mor under situasjonens press skulle si: «Skynd deg inn på værelset ditt, jeg skal komme efter.» Det var for sent, der stod far foran oss. Og uten å ville det mumlet jeg disse ordene som ingen hørte: «Jeg er fortapt».

Marcel tenker faren vil bli sint, som han pleier, men i stedet ber faren moren om å sove på den ledige sengen på Marcels rom denne natten, fordi Marcel er så fortvilet. I farens ettergivenhet forstår Marcel at familien i dette øyeblikk oppgir kampen og håpet om at han skal overvinne sin nevrotiske overfølsomhet. Derfor blir han ikke lykkelig over å få viljen sin:

Jeg burde ha vært lykkelig – jeg var det ikke. Jeg følte at mor nu hadde vist meg en første ettergivenhet som måtte volde henne smerte, at det var hennes første fallitterklæring overfor det ideal hun hadde unnfanget for meg, og at for første gang måtte hun, som var så tapper, se seg overvunnet. (…) og jeg forstod at denne aftenen innledet et nytt avsnitt i mitt liv, den ville for alltid bli en trist dato.

I dette første bindet får vi også den velkjente historien om madeleine-kaken som, da han dyppet den i te laget av lindeblomster, vekket til live barndomsminner han trodde var borte. Du kan lese hele madeleine-teksten via Nasjonalibibliotekets nettsider, her.

Kjærlighetshistorien mellom Charles Swann og den løsaktige Odette er også minneverdig. Nå befinner vi oss i en annen tid, kanskje mens Marcel ennå er ufødt eller spedbarn. Kjærlighetshistorien er derfor fortalt i tredjeperson. Datteren de får, Gilberte, blir senere Marcels lekekamerat og første kjærlighet. Swann forelsker seg i et konstruert bilde av hvordan han tenker seg Odette, og ikke i hvordan hun er i virkeligheten. Snart gir Swanns sjalusi og Odettes løgnaktighet rom for store konflikter. 

I skyggen av piker i blomst viser, i del to, Balbec, hvordan Marcel reflekterer rundt hvor vanskelig det er for ham å sovne på et nytt sted han ennå ikke har rukket å venne seg til. Han personifiserer gjenstandene i rommet han sover i:

Det er vår oppmerksomhet som anbringer gjenstander i et værelse, og det er vanen som fjerner dem igjen og gir oss selv plass. Det var ikke plass for meg i værelset i Balbec (som bare i navnet var mitt) det var fullt av ting som ikke kjente meg, som kastet tilbake de mistenksomme blikk jeg sendte dem; og uten å ta det minste hensyn til min eksistens, lot de meg forstå at jeg forstyrret den vante rytmen deres. Pendeluret – som jeg hjemme bare hørte noen sekunder hver uke, nemlig i det øyeblikk jeg avbrøt en dyp meditasjon – fortsatte i et ukjent sprog, og uten et øyeblikks avbrudd, å komme med bemerkninger som sikkert var ytterst fornærmende, for de store, fiolette gardinene lyttet til dem uten å svare, men med den karakteristiske holdning hos folk som trekker på skuldrene for å vise at synet av en tredje person irriterer dem.

Hans nære forhold til bestemoren er rørende:

Jeg hadde ikke lenger noe univers, intet værelse, ingen kropp uten denne som var kringsatt av fiender på alle kanter, uten den som var angrepet av feber helt inntil benet; jeg var alene, jeg hadde lyst til å dø. Da var det bestemor kom inn; og for mitt sammensnørte hjerte åpnet det seg plutselig uendelige rom.

(…) så visste jeg, når jeg var sammen med bestemor, at uansett hvor stor min fortvilelse måtte være, så ville den bli tatt opp i en medfølelse som var enda større; at hos min bestemor ville alt det som var mitt, mine sorger og lengsler, bli understøttet av et ønske om å bevare og styrke mitt liv som var enda meget sterkere enn det jeg selv hadde; og mine tanker fant sin forlengelse hos henne uten å undergå noe avvik fordi de gikk direkte fra mitt sinn og over i hennes, uten å skifte atmosfære og omgivelse.

Beskrivelser og tanker om musikk er også minneverdige. Forfatteren skriver at i et musikkstykke legger du gjerne først merke til det som er minst verdifullt: den skjønnheten som er lettest tilgjengelig. Det er dette du blir først lei av. Du finner det vakkert fordi det minner deg om noe du har hørt før, og derfor trenger du ikke anstrenge deg for å legge merke til det vakre i sekvensen. Når du oppdager den minst tilgjengelige skjønnheten i en sonate, blir gleden dypere og også mer langvarig.

Veien til Guermantes. Familien flytter og blir nabo med hertugen og hertuginnen av Guermantes i Paris, og unge Marcel er som besatt av å bli kjent med dem. Men så ser han sosietetslivets skyggesider. Midt i boken viser han for eksempel hvordan en leges anseelse ikke handler om hans profesjonelle evner, men snarere hans underholdningstalenter(!) i sosietetslivet. Dette ser vi demonstrert i mormorens siste uker, da hun får slag og møter en lege som tar til å framsi dikt, i stedet for å hjelpe henne med det samme. Mormorens død er veldig sterkt skildret, men størst av alt er bokens slutt, som er noe av det beste jeg har lest noen sinne:

Charles Swan er syk. Legene har gitt ham opp og sagt at han i beste fall har noen få måneder igjen av livet. Swan drar selv til hertug og hertuginne Guermantes for å fortelle om tilstanden sin. Hertugparet skal i et selskap og har litt dårlig tid, men uttrykker at de egentlig ikke har lyst til å dra.

«Hva er de De sier?» utbrøt hertuginnen som stanset et øyeblikk på vei til vognen mens hun betraktet ham med sitt melankolske blå blikk som plutselig var blitt fullt av usikkerhet. Plassert for første gang i sitt liv mellom to plikter som var så forskjellige som å stige opp i sin vogn for å spise middag ute og å vise medfølelse med en person som snart skulle dø, fant hun ingenting i de vedtatte normer for takt og tone som foreskrev henne hvilken praksis hun skulle følge; og i sin villrede om hvilken hun skulle gi fortrinnsretten, og forøvrig innstilt på at den beste løsningen på konflikten var å benekte den, fant hun det tryggest å late som om hun ikke trodde at det annet alternativ virkelig forelå, slik at hun kunne adlyde det første som akkurat da var minst anstrengende. «Spøker De,» sa hun til Swann.

«Det ville i tilfelle være en nydelig spøk,» svarte Swann ironisk. «(…) Men jeg vil nødig at dere skal bli forsinket, dere skal ut og spise,» la han til; for han visste at for andre mennesker går deres egne mondéne forpliktelser foran en venns død, og av ren høflighet satte han seg i deres sted. Men også hertuginnens høflighet lot henne vagt fornemme at den middagen hun skulle i, måtte telle mindre for Swann enn hans egen død. Derfor, samtidig som hun fortsatte å gå mot vognen, bøyet hun hodet og sa: «Tenk ikke på den middagen. Den har ingen betydning.» Men disse ordene irriterte hertugen som utbrøt: «Nå må du se å komme, Oriane, kutt ut disse evige jeremiadene med Swann. (…) Unnskyld meg, Charles,» sa han og snudde seg mot Swann, «men klokken er ti på åtte. Oriane er bestandig for sent ute, vi trenger mer enn fem minutter for å komme til mamma Saint-Euverte.»

Hertuginnen løfter på skjørtet for å sette foten på stigtrinnet og hertugen legger da merke til at hun har svarte sko til den røde kjolen, og ber henne bytte til røde sko. Det mener han de har tid til, tross alt. Så ber han Swan og Marcel gå før hun kommer ned igjen, så hun ikke blir forsinket ytterligere.

«Hvis hun finner dere her fremdeles, begynner hun bare å snakke igjen, hun er sliten nok som hun er, og når hun så ankommer til middagen vil hun være døden nær. Dessuten må jeg innrømme at jeg for min del holder på å dø av sult.»

Jeg synes dette er en fantastisk måte å vise vanens kraft på, i kombinasjon med den menneskelige hangen til å overdrive egne små vondter og underdrive andres store kvaler. Vi har alle våre vante måter å handle på, og selv om de færreste av oss ville oppført oss som hertugen, kan du kanskje kjenne deg igjen i det å bli usikker på hvordan du skal handle når noe rokker ved dine vaner. Vi er ikke alltid så tilpasningsdyktige som vi liker å tro, dessverre.

I Sadoma og Gomorra later verdenen til å være overbefolket av homofile menn og lesbiske kvinner, og det er særlig fokus på Baron Palamédes Charlus, som både er homofob og ivrig homofil. I tillegg lider også han av voldsom sjalusi. Marcels egen ekstreme sjalusi kommer også på banen her, i sitt forhold til Albertine.

Fangen viser hvordan Marcel forsøker å innskrenke Albertines frihet til et minimum, for at han skal kunne føle seg trygg på at hun ikke forråder ham. I dette fanger han også seg selv. Han piner seg med å forestille seg alt det fæle Albertine kan gjøre, både med andre menn og med kvinner. Kun når han ser på at hun sover føler han en dyp (og sykelig egosentrisk) tilfredshet:

Ved å lukke øynene og miste bevisstheten hadde Albertine visket ut, én efter én, disse forskjellige menneskelige trekkene som hadde skuffet meg helt fra den dagen jeg møtte henne for første gang. (…) Hun hadde samlet sammen alt som var henne og som befant seg utenfor henne, hun hadde flyktet inn i sitt eget legeme, var blitt tatt opp i og sammenfattet i seg selv. Ved å holde det fast med blikket og hendene hadde jeg denne følelsen av å eie henne helt som jeg ikke hadde når hun var våken. Hennes liv var underkastet meg, åndet mot meg med sin lette pust.

Den seksuelle adferden til Charlus blir også mer ekstrem i denne boken og viser hvordan han er fanget av sine lyster.

Uten Albertine handler, som tittelen tilsier, om hvordan Marcel må klare seg uten Albertine. Han møter Gilberte igjen, som han var så forelsket i da han var ung. Foreldrene hennes har nå byttet plass i sosietetslivet: Mens Odette, som nærmest var prostituert, har fått høy status ved å gifte seg på nytt, er Swann, som oppfylte alle overklassekrav (sett bort fra hans jødiske herkomst), en død person alle later som de har glemt og heller ikke kjent til. Gilberte gifter seg med Marcels gode venn Robert de Saint-Loup, som snart viser seg å leve et utsvevende liv som homoseksuell. I romanverket brukes gjerne ordet invertert om det å være homoseksuell. 

Den gjenfunne tid viser hvordan krigen påvirker folk på ulike måter. I selskap hos hertuginne Guermantes møtes alle som fortsatt lever. Tiden har endret alt. Selv hertuginne Guermantes er en annen enn hun var. Den en gang så simple Madame Vendurin har steget i gradene gjennom ekteskap og blitt den nye hertuginnen.

På vei til selskapet tenker Marcel over hvor uinteressert og uengasjert han er når han forsøker å skrive en tekst, og føler det er «bevis for at jeg ikke duet til noen ting, at litteraturen ikke lenger kunne gi meg noen glede, enten det var min egen feil, fordi jeg var for lite begavet, eller det skyldtes litteraturen selv og det var slik at den rommet mindre virkelighet enn jeg hadde trodd».

Mens han har disse mørke tankene, snubler han i ujevne brostein på gårdsplassen, og idet han gjenfinner balansen får han en lykkefølelse:

Den lykken jeg nettopp hadde følt var faktisk den samme som den jeg hadde kjent da jeg spiste madeleine-kaken og hvis dypere årsak jeg hadde tenkt jeg skulle finne ut av senere.

Nå fikk de ujevne brosteinene ham til å minnes Venezia, som han ikke hadde klart å skrive om:

(…) som ingen av mine forsøk på beskrivelser eller hukommelsens påståtte øyeblikksbilder hadde klart å si meg noe om, og som den følelsen jeg i sin tid hadde hatt da jeg trådte på to ujevne marmorfliser i Markuskirkens baptisterium, nå hadde gitt meg tilbake med alle de andre inntrykkene som dette inntrykket hadde vært forbundet med den dagen og som hadde stått der og ventet, lydig oppstilt, inntil en plutselig tilfeldighet hadde kommandert dem ut i, i serien av glemte dager. På samme måte hadde smaken av madeleine-kaken minnet meg om Combray.

(…) disse lykkelige sanseinntrykkene som hadde det til felles at jeg opplever dem både i nuet og i et forgangent øyeblikk, i en slik grad at fortiden trengte seg inn i nåtiden og fikk meg til å tvile på hvor jeg befant meg; den person i meg som frydet seg over dette sanseinntrykket må ha funnet sin glede i noe som var felles for en forgangen tid og nuet, noe som hevet det ut over tiden; det var en person som bare kom til syne når han, som følge av disse sammenfall mellom nåtid og fortid, kunne få oppholde seg i den eneste sfære der han kunne leve og nyde disse tingenes essens, det vil si utenfor tiden. Det forklarte hvorfor min angst vedrørende min egen død hadde opphørt så snart jeg ubevisst hadde gjenkjent smaken av den lille madeleine-kaken, for den person jeg hadde vært akkurat da var en person utenfor tiden, følgelig uten bekymring for fremtidens omskifteligheter.

Marcel forstår endelig hvordan han skal klare å bli den forfatteren han føler at han er og vil skrive for å puste liv i fortiden. Hendelsene han ser tilbake på, mener han, oppleves som sannere enn dem han opplever mens han lever dem ut. På mange måter lever han livet på nytt, og mer intenst, idet han tar til å skrive om det. Han har gjenfunnet Tiden.

Jeg har lyttet til Storytels lydbokversjon på engelsk i sin helhet, og dessuten utdrag fra ulike norske oversettelser av verket jeg fant i Nasjonalbibliotekets samling, etter en del strev med å finne bøkene i riktig rekkefølge fordi Anna-Lisa Amadous oversettelse er fordelt på tolv bind og ikke sju.