Tender is the Night, som er originaltittelen, ble utgitt første gang i 1934, mens norsk oversettelse forelå i 2011. Jeg lyttet til lydbokversjonen på engelsk. Kanskje hadde jeg vel store forventninger til F. Scott Fitzgerald etter å ha lest The Great Gatsby og The Beautiful and the Damned? Er det derfor jeg ble såpass skuffet? Romanen er absolutt velskrevet, det er ikke det, og hovedkarakteren, psykiateren Dick Diver, er fascinerende. Det er også hans kone, Nicole.
Men: Den første tredjedelen handler hovedsakelig om overfladiske Rosemary Hoyt, en ung og materialistisk orientert filmskuespiller som forelsker seg i Dick mens hun er på den franske rivieraen med moren sin. Fasadelivet og Rosemarys begeistring for alt som har med ekteparet Diver å gjøre, smitter ikke over på meg som leser. Jeg antar jeg forstår Rosemarys funksjon i romanen, at hun skal være en slags slange i Paradis som får Dick til å ta en bit av eplet, men tenker hun burde fått langt færre sider og dessuten sagt, tenkt og gjort mer interessante ting.
Del to av tre fascinerer og er på høyden, endelig! Her får leseren innblikk i Dicks bakgrunn, Nicoles sinnslidelse og overgrep uført av hennes far, og hvordan Dick ble hennes behandler og deretter hennes mann. Denne delen fant jeg så interessant at jeg gjerne skulle sett at den utgjorde mesteparten av romanen. For Dicks del ble ekteskapet et rykk opp i overklassen, og samtidig bort fra veien til anerkjennelse som psykiater.
Siste del handler om hvordan Nicole får et tilbakefall. Ekteskapet skranter og alkoholen tar et ubehagelig tak i Dick. Dessverre er ikke siste del like bra som den midtre. Jeg mister stadig interessen og engasjementet i hva som skjer med hvem.
