Liebhaberne av Anne B. Ragde

Med Berlinerpoplene og Eremittkrepsene ble jeg bergtatt og slukte hver side om Neshov-familien. Engasjementet svant gradvis med Ligge i grønne enger og Alltid tilgivelse. Liebhaberne er femte bind i serien. Dette bindet fenger meg mer enn Alltid tilgivelse, og mot slutten av Liebhaberne reises nivået betraktelig. Likevel er det de to første bindene jeg vil huske best. De tre siste fungerer mest som påminnelser om hvor gode leseropplevelser jeg hadde med de to første, og i dette ligger det for meg nok verdi til at jeg fortsetter å lese serien, dersom det kommer flere bind.

Alltid tilgivelse fra 2016 løftes av historien om Margido og hans liv som begravelsesagent. Ragde er dyktig til å la meg se hvordan han lever og hva det sier om ham. For meg er det vanskeligere å se mening i enkelte detaljerte beskrivelser fra Torunns liv og det jeg oppfatter som karikerte beskrivelser fra det overdådige livet til Erlend og Krumme i København.

Også i Liebhaberne er livet til Erlend og Krumme den største svakheten, slik jeg ser det. Erlend er stadig like materialistisk og ensartet, men slutten på romanen antyder at han kan være på vei mot å bli mer moden og reflektert i kommende bøker. Ragde er så dyktig til å beskrive det nære og det ekte at det rett og slett irriterer meg at hun bruker så mye tid på det overflatiske.

Liebhaberne løftes av historien om Tormod Neshov, som heldigvis får mye plass. Hvordan han har det i nåtid på pleiehjemmet og i samspill med Torunn er nært og ømt skildret, og tilbakeblikkene vi får om hans liv er fascinerende, såre og tankevekkende. Fordi Torunn og Margido samarbeider i begravelsesbyrået får vi en del detaljer om begravelsesbransjen, og disse oppleves langt mer eksotiske og dermed mer lesverdige enn andre detaljer om for eksempel oppussing og matinnkjøp.