Kategoriarkiv: klassiker

Nattens ømhet av F. Scott Fitzgerald

Tender is the Night, som er originaltittelen, ble utgitt første gang i 1934, mens norsk oversettelse forelå i 2011. Jeg lyttet til lydbokversjonen på engelsk. Kanskje hadde jeg vel store forventninger til F. Scott Fitzgerald etter å ha lest The Great Gatsby og The Beautiful and the Damned? Er det derfor jeg ble såpass skuffet? Romanen er absolutt velskrevet, det er ikke det, og hovedkarakteren, psykiateren Dick Diver, er fascinerende. Det er også hans kone, Nicole. 

Men: Den første tredjedelen handler hovedsakelig om overfladiske Rosemary Hoyt, en ung og materialistisk orientert filmskuespiller som forelsker seg i Dick mens hun er på den franske rivieraen med moren sin. Fasadelivet og Rosemarys begeistring for alt som har med ekteparet Diver å gjøre, smitter ikke over på meg som leser. Jeg antar jeg forstår Rosemarys funksjon i romanen, at hun skal være en slags slange i Paradis som får Dick til å ta en bit av eplet, men tenker hun burde fått langt færre sider og dessuten sagt, tenkt og gjort mer interessante ting.

Del to av tre fascinerer og er på høyden, endelig! Her får leseren innblikk i Dicks bakgrunn, Nicoles sinnslidelse og overgrep uført av hennes far, og hvordan Dick ble hennes behandler og deretter hennes mann. Denne delen fant jeg så interessant at jeg gjerne skulle sett at den utgjorde mesteparten av romanen. For Dicks del ble ekteskapet et rykk opp i overklassen, og samtidig bort fra veien til anerkjennelse som psykiater.

Siste del handler om hvordan Nicole får et tilbakefall. Ekteskapet skranter og alkoholen tar et ubehagelig tak i Dick. Dessverre er ikke siste del like bra som den midtre. Jeg mister stadig interessen og engasjementet i hva som skjer med hvem.

Lydbokversjonen varer i 11 timer og 35 minutter. Bildet er skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel. 


Glassklokken av Sylvia Plath

Denne klassiske romanen åpner i 1953, «den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol». Hovedpersonen, Esther Greenwood er en av tolv jenter premiert med en måneds opphold i New York, etter at de sendte inn artikler, dikt, noveller eller moteomtaler i en konkurranse i et moteblad. Esther og de andre kan leve ut mange jenters drøm om en slags sponset make-over og introduksjon i sosietetslivet, samtidig som de får arbeidserfaring i motebladet og alle utgifter dekket. Vi snakker gratisturer til frisørsalongen og mannekengoppvisninger, produktprøver fra skjønnhetsbransjen, banketter og møter med suksessrike personer, blant annet. Problemet er at Esther ikke drømmer om å bli så vakker som mulig sånn at hun kan kapre den kjekkeste og rikeste fyren, gifte seg og få barn i full fart. Hun er et skolelys som ønsker å bli poet. Hun føler ikke at hun passer inn med tiden hun lever i og andres forventninger, og rykker stadig nærmere en depresjon der hun ikke ser meningen med noe. Tilbake hos moren utenfor Boston får hun dårlige nyheter og vurderer å ta sitt eget liv. Omtrent halvveis i romanen henviser legen henne til en psykiater. Hva hun håper å få ut av dette oppsummerer i stor grad hennes sinnsstemning:

Jeg hadde forestilt meg en snill, stygg, intuitiv mann som ville se opp og si ‘Ah!’ på en oppmuntrende måte, som om han kunne se noe jeg ikke kunne se, og så ville jeg finne ord til å fortelle hvor redd jeg var, at det føltes som om jeg ble dyttet lenger og lenger inn i en svart, lufttom sekk uten åpning. (…) og fortelle meg hvorfor jeg ikke klarte å sove og hvorfor jeg ikke klarte å lese og hvorfor jeg ikke klarte å spise og hvorfor alt det folk gjorde virket så dumt, fordi de bare døde til slutt (side 108).

Romanen viser 1950-tallets forventninger til unge kvinner og hvor krevende det kunne være for en kvinne å stå imot dette presset og samtidig se verdi i seg selv og mening med livet. Det er dramatisk å lese om Esthers stigende depresjon, den virker uhyggelig ekte. Jeg gripes av hvordan hun får et forvrengt bilde av virkeligheten, fanget i en glassklokke der luften står helt stille og hun er avskåret fra alt og alle, og samtidig på utstilling for andre som vil se på henne. 

Etter et selvmordsforsøk blir Esther lagt inn til behandling for sin dype depresjon. Da hun slipper ut, føler hun at hun har påført moren skam. Dette nydelige utdraget er fra side 196 i min bok:

Likevel hadde hun tydeligvis bestemt seg for å tilgi meg. 
«Vi begynner der vi slapp, Esther,» hadde hun sagt, med det søte martyrsmilet sitt. «Vi later som om dette har vært en vond drøm».
En vond drøm.
For den som er i glassklokken, tom og stivnet som et dødt spedbarn, er verden selv en vond drøm.
En vond drøm.
Jeg husker alt.
Jeg husker likene og Doreen og historien om fikentreet og Marcos diamant og matrosen på allmenningen og doktor Gordons skjeløyde pleierske og de knuste termometrene og negeren med de to bønneslagene og de ni kiloene jeg la på meg av insulinen og skjæret som hvelvet seg mellom himmel og hav som en grå skalle.
Kanskje glemselen burde sløve minnene og dekke dem til, som en slags snø.
Men de var en del av meg. De var mitt landskap. 

The Bell Jar ble første gang utgitt i 1963, samme år som Sylvia Plath tok selvmord. Plath led av klinisk depresjon og romanen skal være delvis basert på hendelser i hennes eget liv. Glassklokken ble utgitt på norsk første gang i 1974.

Teksten i min utgave av Glassklokken ble oversatt i 2003. Neste gang jeg leser romanen, for det må jo bli én gang til, skal jeg lese den på engelsk, The Bell Jar. Språklige finesser kommer naturlig nok bedre til sin rett på originalspråket. 

Jonas av Jens Bjørneboe (1955)

Her får den lydige vanetenkning gjennomgå, først og fremst gjennom historien om lille Jonas som begynner på skolen som sjuåring med stor iver. Men så klarer han ikke å lære seg å lese innen forventet tid. Læreren reagerer ved å presse ham til å forsøke å lese høyt i klassen i femten til tjue minutter hver eneste dag, noe som gjør seansen til en mobbestund:

«De lo og hylte og jamret selv når han en gang imellem leste et ord riktig, noe som underlig nok lot til å forekomme enda sjeldnere enn før» (s 47).

Les videre