Kategoriarkiv: favoritt

Berge av Jan Kjærstad

Denne kritikerroste romanen handler om drapet på samferdselsminister Arve Storefjeld. Han og fire andre familiemedlemmer blir funnet med avskåret strupe på familiehytta i Nordmarka. Hendelsen, som først karakteriseres som en terrorhandling, blir fortalt gjennom blikket til journalist Ine Wang, tingrettsdommer Peter Malm, og Nicolai Berge – ekskjæresten til Arve Storefjelds datter, Gry, som også er blant de drepte.

Skjermbilde fra strømmetjenesten Fabel

Journalist Ine Wang leverte et manus til et forlag tre uker før likfunnene. Hun hadde skrevet en biografi om politikeren Arve Storefjeld. Er det lov å kalle det et lykketreff? Hvilke muligheter ligger i dette, for henne? Den viktigste personen i Arbeiderpartiet er brutalt myrdet, og hun er den journalisten som vet mest om ham. Hun, som nærmer seg 40 og fryktet sin storhetstid var forbi. «Alt det viktige lå bak meg», tenkte hun, lett nedgravd i sin selvmedlidenhet. Og så viste det seg at toppen likevel lå foran henne. Takket være en morder.

Tingrettsdommer Peter Malm blir til sin forskrekkelse utnevnt til dommer i rettsaken og skal avgjøre om Nicolai Berge er skyldig.

Sist får vi høre politikersønnen Nicolai Berges versjon. Han det var rettet store håp til som barn på grunn av hans foreldre, men som nå betraktes som en mislykket politiker og forfatter. Han ble dumpet av den langt mer vellykkede politikeren Gry Storefjeld, og har vært svært kritisk til Arbeiderpartiets utvikling på sin blogg. Han har motiv for å drepe Gry og den nye kjæresten hennes, og Arve. Men har han gjort det?

Mye takket være referanser til 22. juli blir romanen større enn seg selv og lever videre i meg som viktige spørsmål: Hva gjør vi med grusomme hendelser vi ikke klarer å se for oss? Bruker vi imaginasjonen til å gjøre det uforståelige forståelig, og i så fall – hvordan hindrer vi at dette går galt? Legger vi til og trekker fra for å «Berge» mennesket i oss?

Romanen byr på dyp innsikt flettet inn med spenning og driv. Tommel opp!

 

Markens grøde av Knut Hamsun (1917)

Knut Hamsun ble tildelt Nobelprisen i litteratur, hovedsakelig på grunn av Markens grøde. Også jeg er bergtatt av denne stillferdige men dramatiske romanen om nyrydningsmannen Isak Sellanraa, kona Inger med hareskåret, barna deres og noen av sambygdingene. 

Handlingen finner sted i Nordland, i et øde og vilt landskap der Isak en gang i unge år trasker innover myrene og skogene, vil sette bo og sover under åpen himmel. Med hardt arbeid etablerer han seg på stedet og bygger seg sakte oppover i livet, først med en liten gamme. Han er ydmykt på lag med naturen, og får seg både kone, barn og stor gård med dyrket mark og også med fjell. Andre følger etter Isak, tråkker i hans sti, og stien blir til vei – med tiden etableres både bygd og gruvedrift.

Seiersfølelsen ved å stadig vokse som menneske formidles ømt og nært, i randsonen til der det tipper over for enkelte. Isak tipper aldri over. Jeg føler at jeg er med på Isaks reise fra en underlig einstøing med nær sagt tomme hender, til å bli kalt markgreven – han som grunnla en hel bygd. Å oppleve at Isak – som kun har øye for markens grøde – får til å kjøpe jorden han dyrker, enda han må bli fortalt at det må gjøres … Vel, det gjør godt. I motsetning til jeg-fortelleren i Sult, har vi her å gjøre med en stødig mann som gjør det beste ut av sine forutsetninger.

Synsvinkelen fordeles på ulike personer, og dermed avdekkes flere sider av hver enkelt karakter. Som leser får jeg se og tolke dem både innenfra og utenfra, og mye kan dermed forbli usagt. Det usagte er en av romanens store styrker, som jeg ser det.

Første gang Inger venter barn er Isak uvitende om saken til barnet er ute. Her kan man selvsagt innvende at Isak burde skjønt at Inger var høygravid, men denne lille overdrivelsen i å være fåmælte sier så mye om Inger og Isak, og hva de holder inne med, at den er helt innafor i mine øyne:

Hvad var det med Inger? Hun tok vel ikke paa at sykne? Nu og da ystet hun Geitost, men ellers dugde hun mest bare til at flytte Gullhorn i sitt tjor mange Ganger om Dag. – Faa med dig en stor Kurv eller Kasse eller slikt noget næste Gang du er i Bygden! hadde Inger sagt. – Hvad skal du med det? spurde Isak. – Jeg trenger det, svarte hun.

Inger får Isak til å dra av sted til bygda da hun kjenner hun skal føde, og håndterer fødselen alene mens han er borte. Da Isak kommer hjem, er han overrasket over å høre barneskrik.

Først tredje gangen Inger føder forstår leseren hvorfor Inger vil føde alene. Da har samen Os-Anders vært på besøk med hare i sekken mens Inger gikk gravid, noe som etter gammel overtro skal skape misdannelse i barnets leppe. Hare eller ikke hare – ved hver fødsel har Inger vært redd barnet skal ha et hareskår som hun selv har, og hun har vært seg bevisst at hun ikke vil at et av sine barn skal gjennomleve det hun selv opplevde i oppveksten, på grunn av utseendet. Hva Inger opplevde blir ikke nevnt. Men leseren skjønner hvor ille det må ha vært, idet Inger kveler en nyfødt datter og begraver henne i skogen. Det er sterk lesning.

I perioden 1915–1916 var det en barnemord-debatt i Norge, der Hamsun hardnakket mente mødre som drepte sine nyfødte barn burde henges. I Markens grøde viser imidlertid Hamsun omstendighetene som gjør at jeg som leser kan føle empati, i alle fall med Inger, om ikke med Barbro, som er en annen barnemorder. Kanskje går Hamsun litt langt i å demonstrere at datidens straffesystem er blitt så til overmål humant at den preventive effekten uteblir. Inger må sone i seks år i Trondheim fordi det synes på barneliket hva hun har gjort med det, da det graves opp. Likevel blir soningen lettere ironisk framstilt som et opphold på en finere skole, og til og med Ingers sterkt skjemmende hareskår blir operert sånn at hun kun har et lite arr på overleppen da hun vender hjem til Sellanraa. Inger kan prate rent og får manneblikk på seg for første gang i livet.

Inger la ikke Skjul paa hvor hun hadde sin Kunst og Viden fra, det var fra Trondhjem. Det var som hun ikke hadde været på Straf paa alminnelig Maate, men i Lære, Skræderlære, Vevskole, Farvelære, Skrivelære, alt saa hadde hun fra Trondhjem.

Bylivspåvirkningen gjør at Inger ikke lenger er som hun var. Det viser seg snart at det var i mangel av muligheter hun var ærbar. Eller kanskje føler hun at hun har noen opplevelser til gode, som hun nå føler for å få realisert? Til tider er hun både ærgjerrig og utro. En natt gnager samvittigheten henne og hun vekker Isak:

Du Isak? – Hvad det er? spør Isak. – Naa, er du vaken? – Ja? – Nei det var ikke noget, sier Inger. Men jeg har ikke været som jeg skulde. – Hvad? spør Isak. Det unslap ham og han kom sig paa Abuen han ogsaa. (…) – Disse enkle Ord rører ham, rører Kværnkallen, han vil sannelig trøste Inger, han forstaar ikke selve Saken, men han forstaar bare at det er ingen som hun: Det skal du ikke vør at graate for, sier Isak, for det er ingen som er som vi skal!

Nei, det er ingen som er som vi skal.

For å få mer bakgrunnsinformasjon om Knut Hamsun har jeg begynt å lytte til en lydbok om hans liv og virke, Hamsun: Svermer og erobrer av Ingar Sletten Kolloen (2009). Det er interessant å se sammenhengen mellom personen og forfatteren Hamsun. Ærgjerrigheten og behovet for at andre skal tro ham rikere og bedre enn han er, som tydelig kommer fram i Sult, stammer fra Knut Hamsuns egen sære personlighet. Kanskje er det en måte å kompensere for en følelse av underlegenhet avfødt av hans manglende utdannelse og enkle bakgrunn? I Markens grøde ser vi hovmod og ærgjerrighet i langt lettere fordøyelige episoder enn i Sult, og først og fremst for å demonstrere menneskers tendens til å ikke se seg fornøyd med det man har. Bylivet, som tvinger en person fra enkle kår å bli seg bevisst at han eller hun ikke har de samme klærne og oppførselen og utseendet som «de andre», får skylden for mye av det som går galt i Markens grøde. At en jente får en utålelig oppvekst dersom hun har misdannelser i ansiktet – også hvis hun vokser opp i et lite bygdesamfunn, fordeler imidlertid skylden bredere ut. 

Kanskje Knut Hamsun var inspirert av Henry David Thoreau da han skrev Markens grøde

Knut Hamsun er en bifigur i den kritikerroste romanen Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

 

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold (2009)

Vil du lese en vanvittig morsom og oppfinnsom bok som får deg til å le og som likevel er usigelig trist og handler om å nærme seg døden? Da velger du denne romanen, om den ekstremt ensomme eldre damen Mathea Martinsen. Hun har utpreget sosial angst og bor i en blokk i et borettslag på østkanten. Det er ikke mye hun føler hun kan være stolt av i livet. Som barn fikk hun ikke mandelen i grøten engang – den var det foreldrene som fikk, og på skolen ble hun glemt på klasselisten. Men det skal hun ha: hun er svært flink til å bytte dorull. Kunsten å starte på en ny dorull uten at det blir rifter i papiret, den behersker hun. Dessuten har hun blitt truffet av lynet. Det er det ikke så mange som kan si.

Vi møter Mathea etter at ektemannen hun kaller Epsilon er død, men hun fortsetter å prate med ham i tankene sine – som hun gjorde mens han fortsatt levde, men var på jobb. Hva som er tilbakeblikk og hva som er tankesamtaler er ikke alltid lett å vite, men det gjør ingenting.

Mathea har ingen venner eller familie, så hun antar det vil være lukten av hennes døde legeme som vil avsløre at hun er død. Hun lurer på om hun kan sende inn sin egen dødsannonse på forhånd, så avisen kan trykke den når tiden er inne. Gjør hun det ikke selv, vil jo ingen andre gjøre det, og da er det som om hun ikke har levd.

Epsilon leste hva filosofen Schopenhauer skrev om døden, i forsøk på å forsone seg med at hunden Stein var død. Nå, som også Epsilon er død, forsøker Mathea å huske hva Epsilon fikk ut av lesingen, for bedre å takle sin egen død – som kanskje er nært forestående. Et individ lever videre etter døden som del av en større helhet, ifølge filosofen. Men kan Mathea det? Hun som er så utenfor helheten som det går an å være? I forsøk på å bli en del av helheten, og dermed sette spor inn i evigheten, gjør hun noen spede forsøk på å bli husket etter sin død. Å stjele på butikken er ett av mange påfunn.

Og ja, da. Det virker. Jeg vil huske Mathea og også Kjersti Annesdatter Skomsvold. Denne forfatteren vil jeg lese mer av!

*

Kjersti Annesdatter Skomsvold ble hedret med Tarjei Vesaas’ debutantpris for Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg.