Jonas av Jens Bjørneboe (1955)

Her får den lydige vanetenkning gjennomgå, først og fremst gjennom historien om lille Jonas som begynner på skolen som sjuåring med stor iver. Men så klarer han ikke å lære seg å lese innen forventet tid. Læreren reagerer ved å presse ham til å forsøke å lese høyt i klassen i femten til tjue minutter hver eneste dag, noe som gjør seansen til en mobbestund:

«De lo og hylte og jamret selv når han en gang imellem leste et ord riktig, noe som underlig nok lot til å forekomme enda sjeldnere enn før» (s 47).

Hjelpeskolen, som blir kalt «Iddioten», seiler opp som løsning, men overlærer Jochumsen holder igjen og mener Jonas kun er litt sen i utviklingen og at framtidsutsiktene til Jonas blir ødelagt dersom han blir plassert med utviklingshemmede barn. Jonas er nå så redd og tynnslitt i nervene at han begynner å stamme og tisse på seg om natten. At læreren til Jonas behandler ham som en med redusert kapasitet, kan bli en selvoppfyllende profeti, ser vi. Men Jonas rømmer fra det hele. Han kommer seg opp i en båt på vei mot Bergen og blir funnet av en hyggelig jungmann. Jungmannen har tidligere vært lærer og nærmest rømt til sjøs – fra skolen – han også.

Romanen retter skarp kritikk mot skolesystemet på 50-tallet som preges av lærere som overlærer Jochumsen – full av forakt – kaller «salamandere». I romanen blir salamanderne framstilt uten evne til å forstå barns sårbarhet, med det resultat at de svakeste elevene har lett for å bukke under. Salamanderne personifiseres særlig gjennom den ærgjerrige lærer Strange, som dessverre blir overlærer da Jochumsen dør. Flere steder blir det salamanderpregede skolesystemet sammenlignet med nazismen, og ett sted blir for eksempel skoletid og konsentrasjonsleir satt i samme bås: «Det er den sammen drømmen, den samme apellplassen» (s. 236).

Både Jonas og Jungmannen ender på en skole som ligner veldig på Steinerskolen. Her er absolutt ikke alt på stell, men de stortrives likevel fordi menneskene, også barna, får lov til å være mennesker.

*

Det er rart å erfare hvordan en bok jeg leste for over tjuefem år siden framstår helt annerledes nå som jeg leser den på nytt. Historien om Jonas husket jeg en del av, men at det også var mange andre livshistorier flettet inn i denne romanen – og ganske lange, det hadde jeg helt glemt. Alle livshistoriene er interessante og bygger opp mot en helhet ved at personene påvirker Jonas. Underveis føler jeg likevel at romanen enkelte steder glir litt langt ut fra senteret, der Jonas befinner seg.

*

Romaner kan belyse samfunnsproblemer og bidra til endring. Denne romanen bidro i stor grad til at skolesystemet ble forbedret. Da er det greit, tenker jeg, at romanen så tydelig uttrykker hva vi som lesere skal mene.