Hviskeren av Karin Fossum

Karin Fossum er kjent for å ligge litt i ytterkant av krimsjangeren, ved at hovedfokus ligger i hvordan en person – psykologisk sett – kan få seg til å utføre en grufull handling. I Hviskeren er Ragna Riegel forbryteren. Hun er et av disse menneskene vi så lett overser. Både av vesen og med sin stemme er hun knapt merkbar. Etter en legetabbe kan hun kun hviske fram en bekjennelse i avhørene med overbetjent Konrad Sejer. Gradvis avdekkes hva som utløste udåden, og sist hva hun gjorde. Fortellerstemmen er ikke helt pålitelig, og dette gir rom for at du som leser kan legge til egne refleksjoner og tolkninger. Det liker jeg.


Det hender jeg legger fra meg en bok etter noen få sider, uten at det har med boken å gjøre. Og så er det som jeg oppdager den på nytt, fra en annen vinkel, idet jeg tar den opp igjen. Dette skjedde da jeg leste Hviskeren. Ved første gangs lesning av de første sidene ble jeg ikke engasjert. Ved andre gangs lesning hadde jeg en helt annen opplevelse og slukte boken glupsk i løpet av et par dager. Dette synes jeg er interessant, for det sier jo noe om at hva vi bringer med oss som lesere kan virke forstyrrende på innholdet.