Hovedpersonen, tannlege Karl Meyer, opplever at hans 18 år gamle sønn tar sitt eget liv. Romanen starter med å skildre den bunnløse sorgen, går over i tilbakeblikk som viser grunnen til at hovedpersonen har en altoverskyggende skyldfølelse, før vi vender tilbake til nåtiden og han drar ut på en reise der sorgen bryter med virkeligheten. Bokens slutt snur opp ned på hele bokens innhold. Wow, dette er stor litteratur!
Her er to sitater jeg noterte meg:
Jeg forsøkte, men greide det ikke, hørte ingenting da jeg lyttet etter ham, enda jeg hadde et så levende bilde av ansiktet hans foran meg. Jeg prøvde alt jeg kunne. Men det var som jeg var døv, dette ene stedet i erindringen. Ikke en lyd. Stille som graven. Grådige glemsel, blir den aldri mett, bare fortsetter den å spise av alt som har eksistert?
Jeg så på dem, nå var det ingen av dem som sa noe, de satt der så rolige og ettertenksomme, samlet om måltidet, litt i sin egen verden og litt i hverandres, klirringen fra bestikket mot tallerkenene var det eneste som hørtes.