Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij (1866)

Wow! Skal du kun lese én roman av Dostojevskij, bør du lese denne! Hovedpersonen Raskolnikov bestemmer seg for å myrde en ond kvinne, en pantelåner, og ved et slags uhell (shit happens), dreper han også hennes yngre søster som er ganske hyggelig. Hva gjør det med ham? Gled deg til en krevende, lang, dyp, spennende og moralfilosofisk klassiker!


Raskolnikov har flere grunner til å myrde pantelåneren. Hun er en person som gjør livet vanskelig for mange andre, og både hennes egen datter og mange klosterbarn vil få det bedre hvis hun dør. Derfor er det nesten noe humant over å drepe akkurat henne – det mener i alle fall Raskolnikov. Et mord, tror han, kan oppveies av konsekvensene det medfører. En annen grunn til å drepe er at han kan ha bruk for pengene hennes, og da særlig for å ikke lenger være en byrde for søsteren som han tror har forlovet seg for å kunne hjelpe ham og moren deres økonomisk. Videre er det som om skjebnen vil at han skal drepe henne, at det er forutbestemt, for på dødsdagen ligger alt til rette for at han skal kunne få til det perfekte drap. I tillegg har han en idé han vil teste …

Raskolnikov er egentlig student, men har en pause fra studiene. Mens han studerte fikk han publisert en essay om de alminnelige og de ualminnelige menneskene, der han ser de ualminnelige menneskene som dem som har ekstraordinære evner, for eksempel Napoleon og Newton. «Det ualminnelige mennesket har rett (…) for seg selv til å la sin samvittighet overskride visse hindringer (…)», skrev han i sitt essay. I det legger han at hvis for eksempel Newton skulle blitt hindret av ett eller flere mennesker i å gjennomføre sine oppdagelser, ville han ikke da etisk kunne forsvare mord på disse hinderne? Raskolnikov argumenterer for at enkelte personer, en slags overmennesker, i visse situasjoner med god samvittighet har rett til å drepe i det sivile samfunn. Da han bestemmer seg for å myrde pantelåneren, er det delvis fordi han vil bevise for seg selv at han har det i seg å drepe en som fortjener å dø, og at han klarer å rettferdiggjøre det overfor seg selv også etterpå.

Når Raskolnikov vurderer å myrde, er det altså fordi han vil se om han er så opphøyet at han kan overskride grenser de fleste av oss føler oss bundet av. Etter mordene har han imidlertid store kvaler. Han føler skyld og er stadig på nippet til å tilstå hva han har gjort. Dette viser at han ikke er et ualminnelig menneske likevel.

Da jeg for noen år siden leste Idioten som utkom to år etter Forbrytelse og straff, ble jeg mest fascinert av Dostojevskijs beskrivelser av dusinmennesker versus det originale mennesket. Jeg tolket ham dit hen at det finnes originale mennesker som er av typen som finner opp kruttet. De er det få av. Det er mest av dusinmennesker, som er vanlige folk uten spesielle evner og som dilter etter andre. Men så er det en tredje type mennesker, og det var kanskje mest interessant med hensyn til Raskolnikov, for det er de som selv er overbevist om at de kommer til å finne opp kruttet en eller annen gang, men som ikke har de evnene de tror de har – i realiteten er de dusinmennesker likeså mye som naboen. På denne måten tenker jeg at Dostojevskij referer tilbake til Forbrytelse og straff. At de to romanene utfyller hverandre.