I denne romanen møter vi to hovedpersoner, Siri og André, og deres to venner. Alle er ensomme. Siri selger klær i en bruktbutikk og er innbilt gravid etter en jorden rundt-reise. Venninnen hennes, Louise, er sminkør på tv og driver med selvskading for å lindre en dypere smerte. André er anestesisykepleier og bor med katten Kassandra som han prater til som et menneske. Vennen hans, sykehusfotografen Thomas, har tvangstanker. Sett fra utsiden virker de ganske normale.
Som vanlig med Grimsrud blir jeg ekstremt nysgjerrig på de særegne karakterene hennes; på hvordan de skal klare seg i en verden som ikke er tilpasset dem. Og så er det språket. Jeg elsker hvordan Beate Grimsrud sier noe på en helt ny måte. Her er noen eksempler:
Den beste måten å forutsi fremtiden på, er å skape den.
Siri har vært mer enn seg selv den siste tiden. Hun har ønsket bort mensen. Nei, det er helt naturlig at den har forsvunnet. Hun er gravid. (…) Hun har ønsket seg dit. Hun har latt det vokse inn i hodet med enorm styrke. Men besøkene hos legen har vært en katastrofe.
I dag vil hun gå til politiet hvis legen ikke tror henne.
Hun folder hendene. Hånden som holder og hånden som blir holdt er hennes egne.
Thomas har aldri forstått hva han skal med andre mennesker. Men plutselig sitter han ved siden av André og tenker: Nå sitter jeg helt frivillig ved siden av en venn.
Før tenkte André at alt nok ble bedre når man ble voksen. Nå har han vært voksen en god stund. Og?