De tre halvsøstrene Erika, Laura og Molly har felles far, svenske og temperamentsfulle Isak som har sommersted på den fiktive øya Hammarsö. Det har gått 25 år siden sist de var på sommerstedet. Det var i 1979. Noe dramatisk skjedde den sommerdagen den eldste søsteren, Erika, fylte 14. Hendelsen satte sitt preg på søstrene og på familierelasjonene, og først nå, som voksne, vender de tilbake for å besøke faren som har blitt fastboende.
Tilbakeblikkene til barndommens somre på Hammarsö, ikke minst om maktforholdene barn i mellom og forståelsen av hvilke regler som gjelder når, er så bra skildret at jeg er målløs av beundring. Så levende, så sterkt, så nøktern, så ekte. Her er noen løsrevne tekstminner jeg vil repetere for meg selv:
Jeg må drepe deg, drittfugl, jeg må, for du kan ikke fly. Hun fortsatte å stryke den over kroppen. Hun tenkte at hun kunne trampe på den, men det ville hun kjenne det i foten resten av dagen, kanskje resten av livet.
Det er ikke lov til å gå inn i tvättstugan og det er ikke lov til å åpne døra til det varme skapet og det er ikke lov til å sette seg inn i det varme skapet og varme seg etter at man har badet i det kalde vannet i havet.
Marion har en stor knallrosa strandbag og i den har hun alt hun trenger for å være Marion.
Det regner, de kan ikke ligge på klippen, og Marion har bestemt at hun med hjelp av Frida og Emily skal tilbringe dagen på Erikas rom og kaste alt som er ubrukelig: klær, blader, bøker, bilder, leker.
En kveld grep Tomas hendene hennes og løsnet omfavnelsen, finger for finger, og forlot henne. Da hadde de bodd sammen i leiligheten ved Sofienbergparken i ni år.