En dåre fri av Beate Grimsrud (2010)

For en underlig, annerledes og fantastisk bra bok! Hovedpersonen er Eli, som i det ytre har mange sammenfallende linjer med forfatteren selv: hun vokser opp med svakt syn og sterk dysleksi, flytter fra Norge til Sverige og blir både forfatter og filmskaper. Innsiden av Eli er ikke nødvendigvis like selvbiografisk, det vites ikke, og det betyr jo heller ingen ting. Det som betyr noe er at jeg tror inderlig på, og lar meg bergta, av karakteren Eli som vil bytte kjønn uten å vite til hvilket, som har flere stemmer i seg som får henne til å gjøre de underligste ting, som skriver selv om hun er tvangsinnlagt på psykiatrisk, som sliter og som svever, som er sterk og som er svak. Som er annerledes og likevel helt, helt menneskelig.

Språket og stemmen er dirrende originalt og godt. Dypt og enkelt på samme tid:

De holder hverdagen oppe som et tak. For at det ikke skal regne inn.

Hun er vakker, omtrent som meg, men på henne syns det bedre.

Jeg har et hull under meg. Et tomrom under gulvet, der alt bare er fremmed og tomt. Der svarene skulle vært, men ikke er. Er jeg fortsatt meg? Jeg vandrer fram og tilbake, som i en utålmodig drøm. Jeg setter det ene beinet foran det andre, og gulvet holder. De har fortalt meg at jeg heter Eli. Hvem skal jeg stole på?