«Små nøkler store rom», «Poplene på St. Hanshaugen» og «Elsi Lund» er tre bøker jeg storkoste meg med da jeg leste dem første gang i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene. Fra første lesning husker jeg spesielt godt at det var som å se, lukte og føle den verden min mor vokste opp i – det sa moren min selv også, husker jeg, da hun anbefalte bøkene til meg. Dette står jeg fast ved etter å ha lest trilogien på nytt. Beskrivelsene er fantastisk sanselige og detaljerte og autentiske, som om jeg blir trukket med tilbake i tid, fra utbruddet av annen verdenskrig da Elsi er fire år, og til midt på 50-tallet en gang.
Det som overrasket meg nå, er at jeg ville definert de to første bøkene som ungdomsbøker, for alt er veldig tydelig. Jeg tenker også at visse ord, som «nøkler» og «rom» i dette tilfellet, fort kan miste sin brodd ved overforbruk. Utseendefokus er også en vanskelig sak. Jeg ser at det må med, men det vrir seg litt inni meg og jeg tar meg i å ønske at Vik hadde holdt litt igjen på dette. Mest sannsynlig mente Vik å skape dette ubehaget, for hun er kjent for sitt feministiske ståsted.
Bjørg Vik har vært innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris tre ganger. Hun har mottatt Kritikerprisen Aschehougprisen, Doblougsprisen, Amalie Skram-prisen, Ibsenprisen med mer.