Drapet på kommandanten av Haruki Murakami

Romanen åpner med en prolog der jeg-personen, en portrettmaler på 36, har våknet fra en høneblund og må tegne portrettet til en ansiktsløs mann. Han klarer det ikke, for hvordan gir man liv til noe som ikke eksisterer?

Jeg må lytte til starten to ganger. Han har våknet da han ser den ansiktsløse mannen, ikke sant? Ja, han er våken. Det er ikke en drøm, men det er nettopp denne usikkerheten, de skiftende grensene mellom det reelle og det ikke-reelle, som blir utforsket i romanen. Sett bort fra prologen, framstår romanens handling realistisk ganske lenge. Portrettmaleren bor i Tokyo og hans kone har funnet en annen. Han bearbeider sorgen først ved å tilbringe noen måneder i bil og deretter i fjellet utenfor Odawara, i et hus som tilhører en berømt kunstner som er blitt dement og tilbringer sin siste tid på sykehjem. Jeg-personen bestemmer seg for å male for sin egen del og å utforske hva han kan oppnå når han maler uten å legge strenge føringer for hvordan resultatet skal bli.

En velstående nabo tar snart kontakt og ønsker å få malt sitt portrett. Det viser seg at denne naboen overvåker en tredje nabo med en avansert kikkert, han vil følge mest mulig med på hva den 13-årige datteren i huset foretar seg. Og det er selvsagt en grunn til det.

Det overnaturlige er et forventet element i bøkene til Haruki Murakami. Spenningstråder fra den virkelige verden knytes sammen med spenningstråder fra underverdenen. 

Jeg-personen oppdager et særegent maleri på loftet i huset han leier. Motivet er brutalt, det viser en kommandant som blir knivstukket. Maleriet er malt av husets eier. Hva er historien bak? 

En bjelle kimer hver natt til samme tid og får alle insektene til å forstumme. 

Kommandanten fra maleriet levendegjør seg i en høyde på rundt 60 centimeter og kaller seg for en idé. Hvorfor skjer det? Har det med bjellen å gjøre, bjellen som jeg-personen og naboen finner da de åpner opp det som kanskje er en buddhistisk grav i skogen bak huset, der en munk kan ha latt seg begrave levende?  

Langt ut i boka fastslås det at ingen egentlig kan si hva som er virkelig og hva som ikke er det. Idet romanen nærmer seg slutten tenker jeg at det uvirkelige som skildres i romanen, ideene og metaforene, er det kunstnere må tro på for å kunne skape store verk. Man må tro på det man ikke kan se, og så gi liv til det. Ved å lese det paranormale i romanen som allegorier for sårbarheten en sann kunstner utforsker og utsetter seg for, tror jeg romanen tiltaler også folk som normalt skyr det som har med mystisisme å gjøre. 

Skjermbilde fra strømmetjenesten Storytel

Lydbokversjonen på engelsk heter Killing Commendatore og varer i 28 timer og 27 minutter. Romanen ble først utgitt på japansk i 2017, på engelsk i 2018 og på norsk i 2019. Den norske versjonen er delt inn i to bind.

Romanen er veldig lang, men forfatteren bruker så mange grep fra krim- og spenningslitteraturen at jeg aldri føler det blir for mye.

Haruki Murakamis bøker er absolutt verdt å ha i bokhylla så de kan leses flere ganger. Drapet på kommandanten er ikke noe unntak, spør du meg.