Døden, skal vi danse? av Per Fugelli (2010)

Jeg ser dette som en viktig bok om å forholde seg til døden, så både de som skal leve kort og lenge kan få det bedre. Professor i sosialmedisin, Per Fugelli, skriver om sitt eget møte med døden gjennom kreftdiagnosen, hvordan vår vestlige kultur reagerer på døden, og hvordan mennesker i enkelte andre kulturer møter døden på en helt annen måte. Han retter kritikk, også mot seg selv, men peker også på det som fungerer godt i velferdsetaten Norge. I boken refereres det hyppig til litterære og filosofiske kilder, noe jeg mener tilfører boken ekstra dybde.

I vårt vestlige samfunn går vi for langt i vår frykt for å dø, mener Fugelli, og trekker fram som eksempel den økende tendensen til å søke å se yngre ut enn man er ved hjelp av plastisk kirurgi og botox. Vi kan tjene på å ha et ærligere samliv med døden, mener han. Blir vi minnet om at vi skal dø en gang, blir vi samtidig minnet om å bruke tiden vi har godt. Vi later som om vi er udødelige og tror på de falske gudene Evig helse og Evig ungdom. Men det normale er ikke å være frisk til du dør. Det normale er å bli kronisk syk lenge før du dør:

Noen har forført oss til å tro at det vanlige er å være sterk, frisk og uten lidelse. Hvis vi går inn i eldre år med den forventningen, blir alderdommen, ja – forferdelig.*

Derfor, mener han, bør vi ikke ha et samfunn som dyrker overmennesket som aldri blir sykt, men det feilbarlige blandingsmennesket. Lærer vi å anta at også menneskene vi omgir oss med har svakheter, slipper vi å sammenligne oss med det uoppnåelige og kan oppleve større tilfredshet og takle smerte og sykdom på en bedre måte:

De syke gjør samfunnet ærligere, klokere og rausere, hvis vi ser dem og godtar dem.*

Sosialmedisineren er kritisk til «engangslegene» som møter alvorlig syke:

… som er programmert til seks, maks tolv minutters konsultasjoner (…) Det er umulig å være god lege for en alvorlig syk som du ikke kjenner. (…) Pasienten må stort sett få møte samme lege gjennom sykdomsforløpet. Bare slik kan de to bygge gjensidig kjennskap, åpenhet, tillit og trygghet.*

Fugelli lider ikke av støv på hjernen, men kaller seg heller «en flekket mann». Og likevel har han fått det han kaller «skittsjokk på skittsjokk på sykehusene», og lagde en liste med 107 kritikkverdige renslighetsforhold:

Mangelen på alminnelig renhold må være en hovedårsak til økningen i sykehusinfeksjoner.*

Jeg er glad Fugelli setter fingeren også på dette med rensligheten. La oss håpe den er bedre nå. Moren min døde trolig som følge av en sykehusinfeksjon i 2014. Hun fikk infeksjonen etter en hofteoperasjon og måtte derfor opereres på nytt, men tålte ikke påkjenningen og fikk blodpropper som spredte seg til lunger og hjerte.

 

*Sitatene er skrevet ut fra lydbokversjonen av boken, og kan derfor ha litt annen tegnsetting i boken.