Denne flammende verden/The Blazing World av Siri Hustvedt (2014)

Hvor åpne er vi egentlig, i møte med kunst? Tesen til hovedpersonen i Siri Hustvedts roman er at de fleste blir mer villige til å se et verk som stor kunst dersom det er en mannlig kunstner som står bak og ikke en middelaldrende dame med et sylskarpt intellekt og bardus framtoning. Gled deg, VELDIG, hvis du ikke allerede har lest dette vidunderet av en roman, som i hovedsak handler om hvordan installasjonskunstneren Harriet Burden – eller Harry som hun blir kalt – gjennomfører tre store kunstprosjekter som hun lar ulike mannlige kunstnere ta æren for. Utstillingene, særlig en av dem, blir stor suksess.


Da Harry sier det er hun som står bak, blir hun ikke trodd. Den siste kunstneren antyder at Harry ikke er mentalt frisk, hun har jo hatt psykiske problemer tidligere …

Romanen er framstår som en samling dagboksnotater fra Harry selv (wow, for et intellekt!), og tekster og intervjuer fra venner, bransjefolk og familiemedlemmer. Forordet er skrevet av en professor i estetiske fag og viser til at boken er skrifter som, etter Harriet Burdens død, er samlet i et forsøk på å avklare hvorvidt det var Harry som sto bak verkene, eller ikke.

Dette er underholdene hjerneføde, folkens! At jeg en gang for flere år siden gjespende la fra meg en kvartlest Hustvedt-bok, må ha betydd at jeg ikke var moden for henne akkurat da. Nå er jeg klar for å lese ALT denne intellektuelle norsk-amerikaneren har skrevet 🙂