Boken kalles en blanding av selvbiografisk oppvekstroman og kunstnerroman. Jeg liker resultatet og tenker at forfatteren har brukt virkeligheten til å bygge et gjerde i romanen som hun kan følge og være i nærheten av, uten å klynge seg til det. Hadde hun holdt i gjerdet, tror jeg ikke hun ville oppnådd det jeg liker best med romanen: opplevelsen av at hun går sømløst fra avstand til å være langt under huden på menneskene, inn i det usagte.
Dette er kunst, tenker jeg, da jeg har lest siste linje og lukker boken.
Linn Ullmann skriver:
For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang.
Om hennes kjente foreldre, den svenske mesterregissøren Ingmar Bergman og filmstjernen Liv Ullmann, skriver hun:
Ingen av dem kunne lage mat; kanskje en av grunnene til at de ikke greide å leve sammen lenger, var at ingen av dem kunne lage mat, det er å sette det på spissen, jeg vet det, men ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan man tok hånd om et barn, jeg snakker ikke om kjærlighet, de hadde kjærlighet, jeg snakker om arbeidet, jeg snakker om det som følger av å stifte hjem og familie, de var barn av borgerskapet, likevel var de helt ute av stand til å leve dette moderne borgerlige skandinaviske middelklasselivet. Og det ville de jo heller ikke. De ville være frie. De ville være barn. De snakket om frihet og kunst, men kom løpende tilbake til tryggheten hver gang det ukjente ble for mye. De var barn av den lille verden.
Linn Ullmann blander beskrivelser som dette sammen med seks transkriberte samtaler med sin aldrende og ikke helt klare far kort tid før han dør, og levende historier, minner og tanker sett med barnets blikk som etter hvert blir voksent. Dette blikket ser utenifra, på jenta, eller innenifra; fra et jeg. Foreldrene ses på avstand som moren og faren, eller tett på som mamma og pappa.
Det store med denne romanen er variasjonen i måten ulike fragmenter blir sett på, og ikke minst flettet sammen på, og det nære helhetsbildet som da oppstår.