Hovedpersonen, Mattias, har et stort sangtalent, men velger å bli gartner framfor musiker. Hvorfor? Fordi han hele livet forsøkt å være i skyggen av andre og ikke gjøre noe vesen av seg, med få unntak – for eksempel da han ble full og sang for å få oppmerksomheten til Helle, som han var forelsket i på videregående.
Denne romanen er tjukk, og jeg skulle gjerne sett at de første 100 sidene med fokus på hovedpersonens oppvekst hadde vært strammet inn noen hakk i redigeringsprosessen. Hold motet oppe, hvis du tar fatt og er i ferd med å legge boken fra deg etter et titalls sider, for romanen blir bedre, mye bedre, straks forholdet til Helle ryker etter tolv år og skaker Mattias fullstendig ut av kurs og han ender på Færøyene. Her blir han han funnet alene og med blodig knyttneve av psykiateren Havstein. Havstein driver en liten institusjon i Gjogv for tidligere psykiatriske pasienter som trenger ettervern, og Mattias flytter inn.
Tittelen speiler Mattias’ ønske om ikke å bli lagt merke til. Han vil være som Buzz Aldrin, som landet på månen samtidig med Armstrong idet Mattias ble født i 1969. Han vil være en nummer to. Han som blir glemt. Men stemmer det, egentlig at Buzz Aldrin ble glemt og holdt seg i skyggene etter månelandingen? I hvor stor grad kan Mattias isolere seg, uten å amputere livet?
Har du ikke lest den, kan du glede deg til en fascinerende, annerledes og nydelig skrevet roman med mange overraskende vendinger!