Bjørndaltrilogien av Trygve Gulbranssen (1933-1935)

Bjørndaltrilogien er en medrivende naturromantisk slekstroman i tre bind som tar for seg en hundreårsperiode fra 1760-årene i en skog «nord for de brede bygder» i Norge. Verket består av Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom. Jeg blir varm om hjertet av å se de gamle og nedarvede bøkene i bokhylla. De oppleves som en forførende eventyrfortelling fra svunne tider, med tilhørende gammelmodig språk. Jeg leste trilogien første gang for over 20 år siden – da prinsesse Diana døde. Siden den gang har romanen ligget i minnebanken min som noe storslått og vanskelig å legge fra seg. Det står jeg ved, nå som jeg har lest den på nytt.

Romanverket starter med en kort bjørnehistorie, sett fra bjørnens perspektiv, som først skuffer meg – for det var ikke sånn jeg husket bøkene. Men det er jo vakkert, da. Les selv, her er det første avsnittet i første bind:

«Berghamrene over Jomfrudals djup blånet med vikende linjer i høstkveldens kaldrå luft. Bakom var himmelen som luende varme med et drag av blod, der solen sank. På den ytterste hammeren stod en bjønn, mørk som berget, og været ned mot den brede bygd, hvor tåke røik over tjern og bekkefar.»

Eventyrstemning, ikke sant?

Fra bjørnen flyttes perspektivet til folket i bredbygda som trenger hjelp til å skyte den farlige bjørnen. De må be om hjelp nordfra, fra de barske mennene på Bjørndal som de ikke ser på som sine likeverdige. Bjørndalfolket «var skogens folk, og som skogen selv var de for lite å regne.» Nå flyttes blikket på nytt, og vi ser verden fra Bjørndalsfolkets perspektiv.

Da jeg leser videre ser jeg hvordan innledningen setter opp naturen som en viktig motspiller i romanen: en med rå makt som kan knekke selv den sterkeste. Mye av handlingen ligger nettopp i denne kampen mellom menneske og natur – både i direkte og mer overført betydning. I denne tiden er tanker om overtro og skjebnens makt ofte styrende for hvordan et menneske lever livet sitt. Hvis det for eksempel finnes en spådom som sier at en kvinne ikke skal bli lykkelig med en mann, blir den lett selvoppfyllende fordi hun gifter seg av andre grunner enn kjærlighet, eller fordi hun ikke jobber med forholdet for å gjøre det beste ut av det.

Det er en lettelse da hovedpersonen Dag, som etter en del år blir Gammel-Dag, utvider sin forståelse av hva det innebærer å være menneske og, ikke minst: medmenneske. Å være en beintøff skogsmann fører ham ikke langt nok. I Ingen vei går utenom forstår han omsider også at oppgaven med å være far er større enn han først antok:

Men så kommer det at han i all sin omtanke for andre glemte den nærmeste, slik vi alle har så lett for å gjøre. Du vet at foreldre snakker lite med sine barn om sine egne livsstrider. Derfor må alle begynne livet helt forfra, og derfor er det vel også at menneskeframgangen går så smått. Gammel-Dag glemte eller øinet ikke at sønnen gikk der og blev overvoksen uten å få komme til med det i sin natur, som kanskje var den sterkeste arven han hadde fra faren, – ja, den mest utpregede egenskapen i slekten fra all tid tilbake.