Denne romanen leste jeg fort. Jeg følte at jeg måtte det, måtte løpe med teksten – særlig der Bergljot er oppkavet, og det er ganske ofte. Bergljot brøt med foreldre og søsken for over 20 år siden etter at hun gjennom psykoanalyse fant ut at faren forgrep seg på henne da hun var barn. Det finnes selvsagt ingen bevis, og dermed må familien velge om de skal tro på den kreative og fantasifulle Bergljot, eller faren.
To søstre og en mor kan ikke møte Bergljot uten å fornekte at det har skjedd overgrep, og Bergljot kan ikke møte dem uten at de vedkjenner seg det som har skjedd med henne.
Konflikten strammer seg til når foreldrene skriver testamente for at Bergljots to yngre søstre skal arve de to hyttene på Hvaler. Bergljot og broren, som også har hatt en vanskelig barndom, blir utelatt. Så dør faren og Bergljot og broren føler de må gjøre noe for å skape en viss balanse. For Bergljot er det sannheten som må i vater.
Romanen er viktig fordi den oppleves sann og nær. Den viser hvor skjøre familierelasjonene kan være fordi vi forventer å bli sett og hørt av våre nærmeste. Hvilke valg har man, når det ikke skjer? Konfrontasjon, fornektelse, underkastelse eller avstand? Noe sånt.
Verdt å lese!