A Portrait of the Artist as a Young Man/Portrett av kunstneren som ung mann av James Joyce (1916)

Det er ikke enkelt å lese James Joyce. Han er en tungvekter, men denne romanen er en grei inngang til hans forfatterskap, til tross for at den tidvis har et bibelsk preg med mye himmel og helvete.

I starten av romanen er hovedpersonen en liten gutt, og teksten uttrykkes gjennom hans begrensede bevissthet. Først når han nærmer seg voksen, blir romanen kompleks.

Hovedpersonen, Stephen Dedalus, sies å ligne forfatteren selv, og blir snart en person som ikke gir etter for konformitetspress. Han trenger å finne sine egne svar.

Jeg blir fascinert av hvordan Stephen utvikler seg som menneske og forstår verden med gradvis større bredde. Han tar meg i hånden og leier meg gjennom et stadig mer komplekst lesenivå med mer avanserte tankestrømmer, inntil hovedpersonen til slutt er villig til å ofre alt for kunsten.

Her er et naivistisk eksempel fra teksten når Stephen er barn:

White roses and red roses: those were beautiful colours to think of. And the cards for the first and second place and third place were beautiful colours too: pink and cream and lavender. Lavender and cream and pink roses were beautiful to think of. Perhaps a wild rose might be like those colours and he remembered the song about the wild rose blossoms on the little green place. But you could not have a green rose. But perhaps somewhere in the world you could.

Han går på en streng jesuittskole i Dublin der helveteslæren står sterkt. Likevel, eller kanskje nettopp fordi alt er så strengt, har Stephen en periode i tenårene der han synder med horer. Etter en tid med samvittighetskvaler og påfølgende tanker om å bli prest, snur han ryggen til religionen og sier følgende:

I will tell you what I will do and what I will not do. I will not serve that in which I no longer believe whether it call itself my home, my fatherland or my church: and I will try to express myself in some mode of life or art as freely as I can and as wholly as I can, using for my defense the only arms I allow myself to use – silence, exile, and cunning.

Og på neste side sier han at han går sin kunstnervei selv om det muligens betyr at han blir straffet med en evighet i helvete:

I do not fear to be alone or to be spurned for another or to leave whatever I have to leave. And I am not afraid to make a mistake, even a great mistake, a lifelong mistake and perhaps as long as eternity too.

PS: Jeg lyttet først til lydbokversjonen på engelsk, og to måneder senere til lydbokversjonen på norsk. Den norske versjonen gjorde meg ikke noe klokere 😳. Snarere følte jeg at verdien ble svekket og at hele opplevelsen ble en annen. Det er nok vanskelig å oversette Joyce på en fullverdig måte.